[Inagh]

Jeg er som Ramses, jeg kan lite om dette emnet og velger derfor ikke å synse for høylydt. Jeg setter derfor stor pris på innleggene dine, Hattifnatten - de er til opplysning og til ettertanke, og interessante.

Hva jeg får litt vondt av, er tanken om at "alle" syns vi må gjøre noe for å hjelpe disse menneskene, bare det ikke er i vår bakhage...

Fordommer og rasisme, sammen med uvitenhet, er en vond kombinasjon. Jeg trenger ikke gå langt for å finne det heller. Min mor, for eksempel - min mor var ei bittelita dame, med et stort hjerte. Rett som det var kom jeg hjem, og fant en omstreifer i kjelleren, som fikk mat og tobakk, før han forsvant igjen.

Men mor hadde et unntak. Fra jeg var bittelita fikk jeg farte hvor jeg ville - men "taterleiren nedved elva" - den hadde jeg å holde meg langt unna! Så myteomspunnet var denne taterleiren, og disse taterne, at jeg var livredd tatere da jeg var lita.

Som ungdom begynte jeg tenke... Fikk jeg egentlig, noensinne, vite hva en tater var? Det var en vond smak jeg fikk i munnen, da jeg skjønte at tatere rett og slett var folk - folk på godt og vondt.

Seinere fikk jeg jobb innen en kristen organisasjon, drevet på kristne verdier og kristent grunnlag. Vi leide ut rom og lokaler til hvem som helst. En eneste gang opplevde jeg at økonomisjefen kjørte kredittsjekk av de som skulle leie av oss, det var den gangen det skulle være en stor konferanse for reisende - tatere - hos oss. Han stolte rett og slett ikke på at "disse ville gjøre opp for seg."

Naken nød, kombinert med en kultur som ligger så fjernt fra den norske - det er ikke lett å få den på baktrappa og rett i ansiktet.

Hva som kan gjøres for å behjelpe situasjonen? Ikke veit jeg, det veit vel knapt nok noen. Men det minste vi kan gjøre, er å se romfolket som mennesker.