[ElinM]

Jeg har følt det har vært "noe" med ene jenta vår fra hun var 2-3 år gammel. Da hun var nærmere 6 år slo det meg at det kanskje var adhd, og det kan arte seg en del annerledes for jenter enn gutter. På dette tidspunktet ville vi garantert ikke blitt hørt i forhold til våre (egentlig mine) bekymringer, så vi valgte å se det an blant annet hvordan det ville gå på skolen. Jeg var allikevel tidlig ut og snakket med lærer om mine bekymringer. Først langt ut i tredje klasse begynte lærer å være enig med meg i at hun slet med noe, og etter oppstart i fjerde klasse var endelig alle enige med meg i at hjelp burde søkes. Det er en prosess som har tatt tid og første time hos BUP hadde vi nå for 3 uker siden, ca 9 måneder etter at prosessen startet. Da har vi selv stått på for å få fortgang i saken ved å søke direkte til BUP via fastlege i stedet for å vente på utredning hos BFT først (som godt kunne tatt ett år). Først fikk vi nær sagt selvfølgelig avslag hos BUP fordi vi gikk utenom BFT. vi klagde på vedtaket og i mellomtiden hadde vi fått resultatene fra BFT på aseba skjemaene vi hadde fyllt ut mange måneder før. Og da fikk vi medhold og rask oppstart på utredning. Hva dette "noe" er vet vi ikke enda, men har fått høre at mine tanker om adhd godt kan stemme.

I ventetiden fra prosessen startet i fjor høst har ting eskalert mye og enkelte perioder har vært tøffe. Jeg har altså hatt en magefølelse i mange år, men det tok mange år før noen hørte på meg. Nå har vi altså en unge som er deprimert, det var på det grunnlaget hun kom inn hos BUP. Det er visstnok ikke uvanlig at adhd kan føre til depresjon er vi blitt fortalt, og det hadde vi resonnert oss fram til selv under søkeprosessen.