Det der fikk meg til å tenke litt.

Jeg tror kanskje noe av problemet er at det er lett å se fattigdommen og lidelsen hos romfolket såvel som hos andre fattige. Men det holder ikke å se lidelse og anerkjenne behov for hjelp. Den man skal hjelpe må også være hjelpbar. Den hjelpen vi kan tilby som er av en kvalitet som sikrer selvstendighet fordrer at mottageren evner å nyttegjøre seg den. Og da må de være bofaste eller strukturerte nok til at de kan få utdannelse. De må også anerkjenne og selv prioritere å nyttegjøre seg hjelp. Problemet med romfolk blir jo da i en del tilfeller at de ikke er "spillbare" for å bruke et fotballuttrykk. Å gi penger vil være som å helle vann i en bøtte med hull i bunnen - det vil ikke faktisk være hjelp, ingenting vil endres eller bedres. Å gi hjelp til selvhjelp stiller krav til mottageren som det ser ut til at denne gruppen da ikke lever opp til.

Hvis det går an å se problemstillingen sånn, så skjønner jeg i det minste hva problemstillingen er.