[Stjerneskuddet]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes dere er heldige hvis dere greier å leve videre som ingenting har hendt. Selv er jeg usikker på om jeg hadde greid det, jeg har mine tvil om det, for å si det slik.

Jeg er vant til kriser... Jeg er trent i kriser. Aner ikke om det har noe å si. Samtidig, som jeg skrev, jeg aner ikke om vi skal la dette være en krise eller ikke Det er selvfølgelig ikke en ønskesituasjon det her, men vi får ikke gjort noe som helst, verken fra eller til. Kun to ting kan vi bestemme over: skal vi vite eller ikke? Og hjelper det oss på noen som helst måte? Ja selvfølgelig om det viser seg at han ikke har arvet sykdommen (jeg er litt usikker på om det er en sjanse for det, men mener det var snakk om 10%). Og er han så heldig kan vi fortsette leve som før. Men er prøven positiv så kan vi ikke leve uvisshet lenger og vet hva vi har med å gjøre. Muligens det mest fornuftige. Så det ender nok opp med at han tester seg. Han er akkurat blitt selvstendig næringsdrivende, så kanskje vi må være kyniske og planlegge fremtiden litt bedre.
Men alt dette sier meg fremdeles ikke om vi skal sørge eller late som om ingenting har hendt (totalt umulig, men dere skjønner sikkert tanken). Men ja, det er nok individuelt.