[Alias]

Jeg er glad i foreldrene mine, jeg. Og evig takknemlig for at de er mine. Jeg husker likevel en kald novemberkveld jeg ble sent ut i vedskjulet for å hente ny forsyning. Jeg var (er vel strengt tatt fortsatt) ei mørkredd jente, så det ble en fæl opplevelse å hente ved i bekmørke etter at pappa ropte til meg på vei ned trappa "bare for liket som ligger der ute"... Kanskje jeg burde pønske ut en aldri så liten hevnaksjon?