[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Nå kjente jeg at motivasjonen til å bli fosterforelder steg mange hakk. Jeg forstår ganske enkelt ikke at mennesker som melder seg til en slik oppgave kan oppføre seg sånn når barnet blir 18 år.

Fordi de i årevis har kjempet mot et vanskelig system. Fordi de ikke får den hjelpen de trenger. Fordi de ikke får tak i saksbehandlere når de prøver. Fordi det er et helvete med biologisk familie. Fordi barnet er så (tilknyttings)skadet av tiden under dårlig omsorg at det er ekstremt vanskelig å forholde seg til, og lite hjelp og veiledning å få. Fordi oppholdet til fosterbarnet har gått ekstremt ut over egne biologiske barn. Osv osv. Mange er rett å slett så slitne og oppbrukte når barnet fyller 18 at de ikke makter å stå i relasjonen mer. Det er alvorlig, og det er noe de med myndighet til det bør se på. Spesielt fosterforeldre til barn som har alvorlig tilknyttningsproblematikk trenger mye mer hjelp og oppfølging en de får i dag. Jeg vil understreke at en del får den hjelpen de trenger og at slett ikke alle fosterbarn er så krevende som det jeg beskriver her.