Hvor går grensen? Andres barn
Et tema jeg syns er veldig vanskelig å ta opp, er ting som berører andres måte å oppdra ungene sine på. Nå er det heldigvis helt legitimt å holde kjeft i det aller aller fleste tilfeller, da de færreste virkelig trenger hjelp.
Men når man en sjelden gang er borti mennesker som sliter maks, og man brenner etter å komme med gode råd (som uansett er uønskede), hvordan gjør man det? Er det i hele tatt mulig uten å tråkke på folks tær?
Eksempel; på en fest kom jeg i snakk med ei dame. Vi kom inn på temaet barn, og etter en stund spør hun hvor mine er? Jeg svarer at de er hos besteforeldrene, og hun kvitterer med at hennes er hjemme alene. Eldste barnet er 11 og "klarer fint å passe på hvis seksåringen eller treåringen skulle våkne, og de gjør de jo nesten aldri uansett."
Jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte å si noe som helst - og selv nå, flere ÅR etterpå, plager det meg at jeg ikke sa noe sånt som "nå syns jeg vi skal bestille en taxi til deg, du kan ikke la så unge barn være alene hjemme på natta!" Jeg ble satt ut og helt dust, og unngikk dama resten av kvelden. For et nek jeg var.
|