[Polyanna]

Jeg har barna mine på en liten skole, med 90 barn i barneskolealder. Det er veldig fint, trygt og oversiktlig. Det er absolutt slik at miljøet kan bli for lite, og når noen slutter så er ofte det begrunnelsen. Oddsene for å finne en "soul mate" er åpenbart mindre. De går i to grupper, 1. - 4. klasse, og 5. - 7. (Det ble forsøkt å splitte et år tidligere, altså 1. - 3. og 4. - 7., men det gikk ikke så bra). De leker dermed mye på tvers av alder, og finner "sine" veldig på tvers.

En fin ting er at de "må" lære seg å like dem som er der, ikke bare sine soul mates, fordi, vel, det er bare dem de har, på en måte. Men det krever åpenbart mye jobbing fra både skole og foreldre for å få til et miljø som gjør dette positivt og ikke negativt. Og det er ganske fint å se hvordan min firkantede, steile, yberrasjonelle sønn har en god venn i den livlige, kreative, utadvendte og litt-lemfeldig-med-sannheten-hvis-det-skader-en-god-historie-klassekameraten. Det har IKKE gått av seg selv, og hadde de hatt en større klasse hadde de nok aldri hatt noe med hverandre å gjøre. Men siden de har måttet, så har de fått et veldig fint vennskap som jeg tror gir dem begge mye.

Bottom line: Jeg tror ikke du finner ut av det ved en telefon til skolen. Jeg ville besøkt dem, spurt om å være litt i klasserommet og i et friminutt og på SFO, snakket med foreldre (hvis skolen trues av nedleggelse så vil sikkert foreldrene gjerne reklamere for skolen sin), der du spør litt konkrete spørsmål: Hvordan jobber skolen med klassemiljøet? Har de hatt mobbesaker og hvordan har det blitt håndtert? Hvordan jobber de for å kompensere for at skolen er så liten?

For meg som forelder, som litt sosialt klønete, og som sliter med å lære navn og ansikter, så har det også vært fantastisk trygt med en liten skole, der jeg har blitt godt kjent.