[M@M]

Han er økonomisjef (betaler regninger og gjør bankting), og irriterer seg nok litt over at ikke jeg hjelper til, selv om han vil ha kontrollen. Han følger opp faste aktiviteter og kjøper bursdagsgaver. Begge handler og lager middag. Jeg lager nok flest hverdagsmiddager, han når vi har gjester. Men jeg føler at det er jeg som må ha den store oversikten. Henting og bringing har vi delt på fordi jeg har laget et system. Han leser aldri ukeplan og lapper fra skolen. Skiftetøy, gymtøy m.m. tenker han ikke på. Julekalender hadde det ikke vært hvis ikke jeg hadde ordnet. Eller rettere sagt; jo, fra hans mor. Tror ikke han synes det er viktig en gang. Det er også hans mor som stiller opp hvis ikke jeg kan være hjemme med sykt barn. Han har nesten aldri vært det. Mye av det jeg føler jeg må fikse alene er vel sånne ting han ikke synes er viktig. Han tar en dag av gangen og elsker å ta ting på sparket. Jeg elsker å planlegge ferier: se på ulike steder, ulike hus, hoteller, ting man kan gjøre osv lang tid i forveien. Han får skikkelig "angst" når jeg nevner ordet ferie. Vil ikke ta avgjørelser og tenke. Vil helst bare reise avsted dit han har lyst den dagen det passer. Jeg vil planlegge vennebesøk og middager i god tid. Han ber inn og ordner samme dag. Hvis noen ber oss med på noe, vil han helst ikke svar før i siste lita. Vet ikke om det er for å se om noe bedre dukker opp, for å se hva han har lyst til akkurat da, eller bare en generell angst for å ta avgjørelser. Jeg får ofte beskjed om ting han skal samme dag som han skal det, selv om han har visst om det lenge. Jeg skriver ting på kalenderen, men den tror jeg ikke han ser på.

Så vi er veldig ulike på planleggingsbiten, men hva som er mest "riktig" vet jeg ikke, selv om jeg blir frustrert over å ikke kunne dele det. Det som irriterer mest er nok at han ikke anser det som viktig å lese beskjeder fra skolen. Men det irriterer nok han minst like mye at jeg stadig "maser" om ting som skal planlegges og avgjørelser som skal tas.