[Skilpadda]

Jeg synes ellers ikke at en film trenger å være bedre enn boken for å ikke være "unødvendig", men jeg synes det er et poeng å tilføre historien noe mer (eller annet) enn det boken gjør. Og jeg kom ikke på før jeg hadde tenkt og skrevet litt at denne filmen faktisk gjør det. Hovedtemaet i både boken og filmen - eller i alle fall "moralen", om man heller skal kalle det det - er noe om i hvilken grad rasjonelle fakta eller poetisk spiritualitet er det beste eller riktigste for å beskrive virkeligheten. Rasjonalitet og vitenskap er åpenbart helt nødvendig for å håndtere fysiske ting, for medisin og forståelse og navigering og slikt - men kommer kanskje til kort for å formidle følelser. Sorg og ensomhet og raseri og villskap og livsglede (og hele "meningen med livet") formidler man kanskje bedre på andre måter - gjennom historier og poesi og religion og allegori. Og den aldeles fantastiske tigeren, og havbildene som Toffskij snakker om, de er ikke realistiske i det hele tatt, men de formidler essensen i opplevelsen til Pi, både det fryktelige og det fantastiske, mye bedre enn rene, tørre fakta ville gjort.

Jeg er ikke personlig "enig" i Pis konklusjon mht. religion, men jeg liker veldig godt måten han forholder seg til og beskriver sitt eget forhold til verden og til det guddommelige. Det var i grunnen noe av det jeg husket best fra romanen. Og jeg synes det er fint at Ang Lee ikke har valgt å tone ned dette aspektet i filmen, selv om mange i publikum så ut til å oppfatte et par av de mer eksplisitte uttrykkene for religiøsitet hos Pi som comic relief.