[Darth]

Jeg tror at sterk motivasjon for yrket er en fordel i en del yrker - som barnevern, fosterhjem, helsevesen, skole. Uten motivasjon tror jeg man fort blir slått til bakken av virkeligheten - om ikke alltid, så ofte. Jeg vil ikke kalle det et kall, for meg blir det noe annet. Det er fordi jeg virkelig vil være lærer at jeg er det, mannen min gav seg, og gikk over i en bedre betalt jobb som ikke innebar f.eks. retting, foreldresamarbeid, stadig konfliktløsning, brutale møter med virkeligheten (desken, det er mange unge som sliter). Den dagen jeg ikke er motivert for jobben min, den dagen tror jeg ikke at jeg orker å holde på lenger - jeg håper den dagen ikke kommer.

Men - betyr det at helsefagarbeiderne skal ha dårlig betalt? Nei. "De varme hendene" er et tåpelig begrep - man trenger kloke hoder, og hendene må gjerne være varme. Jeg kan ikke skjønne at unge jenter utdanner seg til helsefagarbeidere - de blir lurt rett og slett. Vanskelig å få læreplass til tider - og enda vanskeligere å få jobb, særlig siden stillingsbrøken gjerne er 27,6 prosent - og så må man spe på med ekstravakter for å overleve. Gaaah - det provoserer meg sånn.