[TwinFusion]

Opprinnelig lagt inn av Nyx, her.

Jeg tror at vi i stor grad saboterer vår egen mulighet til lykke ved å jage etter lykken. Det er et symptom på vår tid, tror jeg.
Vi har indirekte blitt fortalt at lykken er det viktigste i livet. Tenk bare på hva foreldre sier til barn. "Det er ikke så nøye hva du utdanner deg til, bare du blir lykkelig med det!" "Det spiller ingen rolle hvem du forelsker deg i, bare du blir lykkelig!" "Det spiller ingen rolle [fyll inn nesten hva som helst] bare du blir lykkelig!"
På den måten tror jeg at det å være lykkelig er noe som har fått så stor viktighet at det står i veien for seg selv. Mange av oss klarer ikke å kjenne seg lykkelige fordi vi tror at lykke skal være noe konstant, noe livsomveltende. Når lykken egentlig er evnen til å trives med det man har og være fornøyd med det. Lykke er ikke en konstant, det er ikke noe man blir og så fortsetter å være. Det er små øyeblikk. Men vi er så opptatt av å lete etter den, av at det skal være en konstant, noe man må oppnå, at øyeblikkene går oss hus forbi.

Du har nok rett i det du sier her ja.
Selv er jeg litt sånn at jeg alltid leter etter noe bedre. Når jeg bare oppnår ditt eller datt da blir jeg lykkelig lissom. Men jeg vet jo egentlig at det fungerer ikke sånn.
Vi flyttet veldig mye da jeg var barn, og jeg lurer på om det har gjort meg litt rotløs og gitt meg denne "gresset er grønnere" tankegangen...?

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Mor til en kompis snakket om dette med lykke i en tale til sin sønn på bryllupet. Hun snakket om at lykken hadde opptrådd som små øyeblikk i livet hennes og ikke som en varig tilstand. Og at når han ble lagt på brystet hennes etter fødselen var et sånt glimt av lykke. Synes Nyx sier det fint.

Så gjelder det å evne å ta vare på de gyldne øyeblikkene og spare de til tyngre dager. Men er det sånn at du jevnt over er misfornøyd med livet du lever så bør du begynne å finne ut hva du kan forandre på. Kanskje er det ikke så store forandringer som skal til? Jeg vet at f.eks dårlig råd kan gjøre meg i dårlig humør og deppa på en måte som påvirker resten av livet. Det samme om jeg er skikkelig stressa eller misfornøyd med jobb. Det påvirker igjen familiedynamikken som igjen påvirker generelt humør. Om jeg ikke har noe alenetid eller finner på noe sosialt så trekker det også meg ned. Jeg er avhengig av en viss balanse mellom faktorer i livet mitt for at ting skal fungere fint.

Jeg er jevnt over misfornøyd, og da hjelper ikke de små øyeblikkene så mye. Vanskelig å se dem er det og...
Desverre er jeg nokså fastlåst for øyeblikket, og det er ikke mye jeg kan endre på, men noe må det jo være.