[TwinFusion]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Jeg ville spurt meg selv om "hvorfor ikke?". Dette trenger overhodet ikke være tilfelle for deg, men det første året etter at tvillingene mine ble født, og jeg jo burde være det lykkeligste mennesket i verden (og følte meg dypt utakknemlig som ikke bare gikk og kjente på denne lykkefølelsen), var jeg simpelthen så sliten at jeg trodde jeg var ulykkelig. Men så var jeg altså "bare" totalt utslitt, og gjorde enkelte endringer i hverdagen min med dette som utgangspunkt.

Det er klart det er slitsomt med tvillinger, og jeg får ikke mye avlastning heller. I tillegg så hadde jeg nok litt urealistiske forventninger til hvordan det skulle bli. Men jeg var ikke lykkelig før de ble født heller, og har vel i grunnen vært misfornøyd med tilværelsen i mange år...

Opprinnelig lagt inn av Lhi-My, her.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg må være tilfreds med livet mitt slik det er og ikke hele tiden hige etter noe bedre. Dette er nok noe jeg har fått med meg i arv fra min litt overkloke bestemor. Det er en god lærdom i prinsippet, men det fungerer ikke alltid så bra. Jeg har nemlig i nesten hele mitt voksne liv hatt en enorm trang til endring. Jeg har ikke klart å slå meg til ro og være tilfreds og iallefall ikke lykkelig slik tingenes tilstand var. Det var hele tiden NOE som jeg følte måtte endres, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hva det var. Jeg slet skikkelig med den følelsen fordi jeg hadde lært at man burde være fornøyd med det man hadde. Vi har det jo så bra alle sammen i dette landet at det å være misfornøyd eller føle trang etter noe annet, var galt.

Etter bortimot tjue år med denne urolige følelsen og trangen etter forandring, så har jeg nå lagt bak meg et år som virkelig har stått i endringenes tegn. Jeg har snudd opp ned på ganske mye. Konklusjonen min er at endring var nødvendig. Nå har jeg ro i kropp og sjel. Nå kan jeg nyte hverdagen og kjenne at ting er slik de skal være. Det er selvsagt ingen sammenhengende lykkefølelse. Jeg har mine tunge stunder fortsatt og noen av dem er virkelig tunge. Men likevel er fraværet av den sterke følelsen av at "nå må noe forandre seg!" så god at det i seg selv gir meg en lykkefølelse. Det er så godt å ha ro i sjelen! Ro til å se de små blaffene av hverdagslykke. Ro til å kunne kose seg med unger og nære personer forøvrig. Ro til å kunne våkne om morgenen og kjenne at man gleder seg til resten av dagen. Og ikke minst ro og evne til å se at man har det bra selv om dagene er tøffe og det skjer vonde og vanskelige ting i livet ditt. Jeg er midt i en slik tøff periode nå. Det er vondt og vanskelig for meg og enda verre for mennesker jeg er veldig glad i. Likevel kjenner jeg at jeg har en grunnleggende følelse av at tilværelsen er god fordi jeg ser at vi har styrke til å takle vanskelighetene og kommer oss gjennom det.

Det er ikke alltid slik at man blir lykkelig av å legge vekk behovet for endring. Av og til er det nødvendig å ta grep og få til en forandring, enten den er liten eller kjempestor slik den var i mitt liv. Men når det er sagt, så mener jeg fortsatt at det er viktig å kunne klare å leve livet sitt her og nå og ikke hele tiden være fokusert på mål langt fram i tid. Det er hverdagen som er livet ditt og hvis du klarer å få den til å bli så god som mulig, så er du langt på vei kommet.

Kjenner meg igjen i det du skriver her. Jeg har vel helt siden tenårene følt på det at jeg må endre på noe uten å vite hva.
Mitt problem er at det er enkelte ting som(jeg tror) betyr mye for meg som jeg slett ikke kan endre på, og alt annet føles så uoverkommelig. Så sklir man sakte men sikkert ned i ei dyp grøft og ser ingen vei ut...
Må nok tenke/snakke mer om dette og prøve å finne løsninger.