[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Forskjellene mellom kjønnene må da ha blitt langt mindre de siste 100 årene? Eller er det de praktiske oppgavene vi utfører som har blitt mer like, mens personlighetene er de samme?

Jeg kjenner jo til par der hun liker seg hjemme med barna, holder oversikt over dem, klær, hus og hjem, mens han liker biler og jobber mye og gjør mye utendørs men minimalt inne. Og det er helt greit. Men om de da tar utgangspunkt i seg selv og sier at slik er det egentlig for alle, og om en bare fulgte mammahjertet eller instinkter eller hva du nå enn har, det provoserer meg. (Ingen her har hevdet dette, ingen trenger føle seg støtt. )

Ja, det tror jeg er et poeng. Mannen og fem kamerater på besøk. Jeg spør etterpå om hvordan det går med kona til den ene som akkurat har operert ryggen. Nei...det har de ikke snakket om. De har ikke snakket om noe som helst personlig faktisk - bare dataspill, poker, TV-programmer, osv. Jeg med fem venninner på besøk. Jeg har full kontroll etterpå på hvordan det går med alle sammen, familiene deres, jobbene deres, barna deres, husdyrene deres, ferieplanene deres, osv. Det er enormt stor forskjell på hva jeg og mannen min gjør når vi er sammen med kjønnshomogene grupper.

Det var ment som et eksempel oppi all generaliseringen. Jeg og mannen passer nemlig perfekt inn i sterotypiene når det gjelder skravling og hva vi vil ha ut av et samvær - men vi jobber begge i omsorgsyrker. Vi gjør det samme, men vi er veldig ulike likevel. Og jeg opplever at mannen ligner veldig på andre menn jeg kjenner og jeg ligner veldig på andre kvinner jeg kjenner på området hvordan sosialt samvær skal være. Men igjen - det kan jo være sosialisert.

Egentlig bryr jeg meg ikke. Jeg vil ha samme muligheter som menn og andre kvinner - og har jeg det er jeg såre fornøyd.