[Inagh]

Tja, si det.

Jeg er kvinne. Om det er en stereotype at kvinner skal like å lage mat, bake og pynte i hus og hjem og stelle med blomster, da faller jeg totalt utenfor, for jeg finnes ikke huslig et øyeblikk. Min mann lærte fort at skulle han få ordentlig middag, måtte han lage den sjøl. Ikke sminker jeg meg, ikke er jeg glad i smykker, og jeg pynter meg veldig sjeldent. (Men jeg går stort sett i kjole og nesten aldri i bukser, da.)

Jeg kan snekre og skifte bildekk om jeg gidder. Jeg velger å ikke gidde.

Er det en stereotype at kvinner velger omsorgsyrker og jobber deltid, så hører jeg inne i den. Jg er utdannet barnevernspedagog, med etterutdanning som førskolelærer. Jeg har jobbet mange år i barnehage, og jeg har jobbet deltid i alle år etter at vi fikk yngstemann på 8.

Og snart svikter jeg kvinnekjønnet totalt, ved å gjøre hva man aldeles ikke skal gjøre - til høsten blir jeg hjemmeværende på heltid, for å ha tid og ork til å ta meg av barna mine.

Slikt gjør man bare ikke, men jeg gjør det nå lell. Ikke 100 % frivillig, det skal jeg innrømme, og ja, jeg kan alle argumentene mot å gjøre dette - men jeg er så fantastisk politisk ukorrekt og driter så loddrett i hva andre må mene om meg og mitt for tiden, at jeg også innrømmer at jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å ha tid til alt som er rundt minsten, og likevel sitte igjen med overskudd til eldstemann, ektemann og gammel far - og ikke minst overskudd til meg sjøl.

Så, hva slags kvinne er jeg? Jeg er meg sjøl, på godt og vondt, og de som liker meg, de liker meg, og de som ikke liker meg, liker sikkert noen andre. Se if I care.