[Pøblis]

En av mine barndomsbestevenninner var redd for mange ting - ulykker, veps, edderkopper, fremmede hunder og tordenvær. Hun hadde en mor som var akkurat lik - og da jeg var på besøk hjemme hos denne venninnen blr jeg helt forskrekket over at en voksen dame hylte av skrekk når det kom en veps inn i hagen - var helt opprørt hvis venninnen kom fem minutter senere hjem enn vanlig - da hadde hun sett for seg de fæleste scenarioer og var vettskremt. Denne mammaen satt skjelvende i trappen midt i huset når det var tordenvær.
Selv trodde jeg at mamma og pappa ikke var redd for noe - og det er de nok ikke heller, egentlig.
Venninnen min har tatt med seg disse redslene inn i voksenlivet, og har kjempet ganske hardt for å ikke overføre dem til egne barn.
I går var barna i klassen til datteren min med på noe som jeg hadde regien på som blant annet gikk ut på at de skulle de sykle fra ett sted til et annet. En av foreldrene var så engstelig for hvordan dette skulle gå at hun ringte flere ganger underveis for å forsikre seg om at alt var gått bra og at datteren hennes var kommet vel frem. Barna er 10 og 11 (femteklassinger) og har tatt sykkelprøve på skolen denne uken.

Hvordan er det med deg? Hva er du redd for? Påvirker det hva du lar barna dine få lov til å gjøre?