[Bomull]

Jeg er redd for én ting, hvis man kan kalle det redsel (for jeg er fullstendig klar over hvor irrasjonelt det er), og det er edderkopper. Jeg har blitt mye bedre da, nå får jeg ikke åndenød av de små av sorten, og jeg klarer å hanskes med de større ved hjelp av støvsuger og digre kataloger - dog ender jeg fort i fosterstilling etter et "angrep". Men jeg gjør veldig mye for å ikke overføre dette til barna. Jeg har skreket et par ganger, men de har gjerne ikke vært i nærheten, og har de vært det så har jeg forklart at de ikke er farlig osv., men at mamma bare skvatt litt og sånn. Jeg vet jo at de ikke er farlige, i alle fall ikke her til lands, men jeg klarer bare ikke å få et "naturlig"/avslappet forhold til dem. På generelt grunnlag er jeg ikke spesielt begeistert for insekter av den sorten. Jeg er jo egentlig ikke redd heller, jeg synes bare det er så forbanna ekkelt/guffent.

Det er vel det eneste som "plager" meg, sammen med tang- og bunnskrekk (som er en problemstilling jeg svært sjelden møter på), men det hemmer meg ikke på noe måte føler jeg. Jeg er ytterst lite påvirket av denne skrekken til vanlig og det er ikke noe som påvirker hva barna får lov til og ikke - altså, det de får lov til og ikke har i aller høyeste grad andre årsaker til grunn enn hva evt. jeg måtte være redd for.

Edit: Jeg opplevde forresten for første gang å være litt husredd i vinter. Det var et par netter det var fryktelig kaldt og mørkt, og det knaket og brakte i huset, og jeg fikk helt hetta. Men det er borte igjen nå.