Januar:
1. Shame: Gjensyn. En av mine topp tre-filmer fra i fjor, og den tålte et gjensyn. Jeg tolket en del scener annerledes nå, og det er jo interessant. Jeg synes filmen er vond, vond, vond og aldri har jeg sett noen noen uttrykke så mye lidelse bare gjennom blikket. Enste minus er Sissy. Jeg likte henne ikke første gang jeg så filmen, og jeg likte henne ikke noe bedre denne gang. Jeg synes hun blir litt klisjéaktig som rollefigur.
2. Silver Linings Playbook: Så denne som overraskelsesfilm på Troll i eske på Cinemateket. Jeg mislikte den, venninna mi synes den var helt ok og mannen min elsket den. Jeg syntes Bradley Cooper spilte bra, men jeg likte rett og slett ikke historien. Den var veldig forutsigbar og syltynn og jeg klarte ikke å fenges av verken handlingen eller personene. Det beste med hele filmen var da de spilte Bob Dylans The Girl from the North Country.
3. Working Girl: Coffee? Tea? Me? Jeg elsker denne filmen. Rett og slett. What's not to like. Romantisk komedie på sitt beste.
4. Jeeves and Wooster, sesong 1: Britisk så det holder. Jeg ler meg halvt i hjel av alle snobbenavnene og av morsomhetene til både Fry og Laurie. Men selve episodene blir litt like etter hvert.
5. Rust og bein: Jeg fikk beskjed om å ikke lese for mye om denne på forhånd, og det var lurt. Fantastisk film som slår deg i magen. I likhet med The Silver Lining Playbook handler også denne om to mennesker "i nød" som finner hverandre og som ikke skjønner hva de føler for hverandre før det skjer noe drastisk, men dette er så langtfra Hollywood som man kan komme. Filmen omhandler ting jeg har et nærmest fobisk forhold til, så jeg slet til tider, men det var verdt det. Anbefales.
Februar:
6. Cast Away: Wilson!!!! Jeg har sett denne filmen flere ganger, og synes den har fått ufortjent dårlig kritikk. Ja, jeg ser at scenene "på land" er litt så som så, men Tom Hanks alene på øya er strålende skuespilleri. Og så Wilson, da. Det er jo så trist når han blir borte. 
7. Rive-Rolf: Overraskende bra.
8. The Master: Jeg satt i åndeløs spenning og ventet på noe stort. Det skjedde ikke. Likte den der og da. Litt mer delt i ettertid.
9. Cosmopolis: Ke? er vel en bra oppsummering. Nesten 100 % trofast mot boka, med en iskald atmosfære og "stiltet" dialog. Noe som føles helt riktig. Jeg likte den, uten at jeg kan forklare hvorfor.
10. Life of Pi: Vidunderlig vakker. Jeg kjente ikke til historien, og selv om jeg visste det var en tvist, så kom det som en overraskelse. Jeg har ikke fått diskutert denne ferdig, kjenner jeg.
11. 90 minutter: Jeg satt anspent gjennom hele filmen og endte opp med å brøle at de måtte da bare kunne SNAKKE om det som plaget dem! Særlig historien med Pia Tjelta og Mads Ousdal var ekstremt vondt å se på.
12. Amour: Jeg klarer nesten ikke å tenke på denne uten å gråte. Svært vakker og usentimental film. Jeg syntes den var ubehagelig, mens mannen min bare syntes den var trist og fin. Det avhenger sikkert av hvilken livsanskuelse man har.
13. The Woman in Black: Fantatisk filmet og veldig bra effekter, men slutter ødelegger mye.
14. Airplane: Gjensyn nr. ørten. Har alltid likt denne, men er litt mettet nå.
15. Mad Men, sesong 5: Fortsatt en av mine yndlingsserier. Jeg har en utrolig fascinasjon for alle rollefigurene. Jeg klarer ikke å like Megan, mens Roger Sterling har, uten at jeg vet hvorfor, vokst i mine øyne.
16. Moon: Gjensyn. Har sett denne fire eller fem ganger nå. Og jeg fatter ikke hvorfor den ikke er mer kjent/populær. Intenst, men rørende og tidvis morsomt om identitet og om målet alltid helliger middelet.
Mars:
17. Jakten: Ekstremt skremmende om hva som skjer når man lever i den villfarelsen at barn aldri lyver. Mitt favorittordtak "Liten landsby, stort helvete" har vel aldri vært mer dekkende.
18. Fringe. Sesong 1: Spennende fra første sekund. Til tross for at jeg trodde at jeg hatet Joshua Jackson, noe jeg tydeligvis ikke gjør. Ikke på en flekk heller. :crush:
19. Lincoln: Typisk Spielbergsk, mente mannen min. Selv tenkte jeg ikke over dét, men satt hele tiden og tenkte at her får vi ikke ting inn med teskje, her må du kjenne historien, noe jeg følte at jeg ikke gjorde i stor nok grad. Utrolig velspilt av Daniel Day-Lewis. Tidsbildet virker svært realistisk, og jeg kunne nærmest føle kulden og tobakkrøyken.
20. Fringe. Sesong 2: Enda bedre enn sesong 1. Bring it on! 
April:
21. Fringe. Sesong 3: Jada, fortsatt hekta. Til de grader.
22. Martha Marcy May Marlene: Utrolig sterk film om hva som frister med sekttilværelsen og hvordan man går videre etter å ha klart å bryte. Jeg satt igjen like paranoid som hovedpersonen.
23. Raising Arizona: En gammel perle jeg ikke har sett fra a til å før. Ekstremt rar, men fengende og morsom. Og man husker den tiden da Nicolas Cage faktisk var STOR.
24. Eddie Izzard. Definite Article: Glitrende standup.
25. Paradis: Håp: Sår og litt for gjenkjennelig om hvordan det er å være kontaktsøkende og usikker tenåring. Gir dessuten et skremmende bilde av østerrikske fat camps (visstnok realistisk), hvor ungene må synge If you're happy and you know it, clap your fat.
26. Eddie Izzard. Glorious. Den beste av Eddie Izzard noensinne. Ingen over, ingen ved siden.
27. Extremely Loud and Incredibly Close. Tiåringen satt helt stille under denne filmen av en eller annen grunn. Selv syntes jeg den startet bra, men ble bare irriterende og pompøs etter hvert. Grei nok, men ikke noe mer.
Mai:
28. Fringe. Sesong 4. Venter nå desperat på sesong 5.
29. Oldboy. Favorittfilmen til nittenåringen. Jeg var skeptisk, men til å være rimelig gory og veldig voldelig, likte jeg den utrolig godt. Deilig uamerikansk. Jeg kjenner at jeg er svært skeptisk til at det kommer en amerikansk remake i år.
30. I de beste hjem. Metafilm som startet bra, men som ble litt vel teatralsk etter hvert. Underholdende, men fort glemt.
31. Downton Abbey (sesong 1). Endelig fikk jeg sett denne. Min skepsis til kostymedrama forsvant etter ca. ett minutt. Veldig fengende.
Juni:
32. Downton Abbey (sesong 2). Fortsatt utrolig fengende. Må se mer med én gang.
33. Downton Abbey (sesong 3). Når kommer sesong 4? Når? Når?
34. Searching for Sugar Man. Jeg har hørt om denne filmen lenge, da en kollega av meg er bestevenn med regissøren. Endelig fikk jeg sett den. Strålende dokumentar. Og for en musikk! Ja, hvorfor HAR vi ikke hørt om denne artisten før?