[Fibi]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Ei venninne kan feks. ikke ta med vesla si til sin manns hjemland, da lyse småbarn er ekstra attraktive for kidnapping.

Yup, that's me!

Min store skrekk her i livet er at datteren min skal forsvinne fra meg. Bare tanken gjør meg kvalm...

Mens vi bodde i Stockholm gikk vi ofte på Junibacken, et Eventyrland for barn. Den ene gangen vi skulle gå hjem, snur jeg meg for å ta jakken i skapet, og i det jeg snur meg tilbake, så er Malin borte. Jeg titter meg rundt, og klarer å holde meg rolig, for vanligvis er hun like i nærheten, spesielt når det kun var snakk om et par sekunder jeg snudde meg. Men denne gangen er hun ikke det. Jeg kjenner jeg blir iskald, så varm, og så begynner pulsen og hamre. Jeg løper bort i skranken (ti meter unna) og spør om de har sett ei lita jente i dongeribukse og gul genser, men det hadde de ikke. Så løper jeg like utenfor ytterdøren og ser, ingen Malin der heller. Kjenner jeg begynner å bli skikkelig redd nå. (Da hadde det gått ca 5 minutter) Jeg spør om de kan rope henne opp i høyttaleren, slik jeg ofte har hørt at de gjør. De ser på meg som om jeg er teit og spør hvorfor. "Fordi min datter er borte, vi er nesten midt i sentrum av en storby med masse ekle pedofile menn rundt om kring, OG vi er veldig nær sjøen! Hun er ikke mer enn to år gammel, så du har bare med å rope henne opp NÅ!" nærmest skriker jeg til henne. Hun himler med øynene og roper henne opp. Jeg småløper litt frem og tilbake og titter inn i de forskjellige rommene som er der, Eventyrtorget og Mamma Mu og Kråkan-rommet, men ser henne ikke. Gråten sitter i halsen og jeg kjenner jeg begynner å bli svimmel fordi pusten går ganske mye raskere enn normalt. Etter et kvarters leting og fortvilelse går jeg tilbake til skranken. Og akkurat i det jeg kommer bort, ser jeg en mann komme gående inn døren, og han holder Malin i hånda! Så de bertene som sto i skranken hadde ikke sett den lille jenta som tuslet ut på egenhånd et kvarter tidligere. (Der var ikke mye folk heller, så det var ikke derfor de ikke hadde sett henne.) Denne mannen hadde hørt at de ropte henne opp noen minutter før han gikk ut døren, og når han kom et par hundre meter ut fra bygget så han henne sittende i gresset og plukke blomster. Han ropte på henne (de roper opp med navn, alder, og forteller hva barnet har på seg) og når hun svarte, så forsto han at det var hun de hadde ropt opp.

Jeg nærmest gråt av glede, og kunne ikke få takket mannen nok. Malin var blid og fornøyd, og vinket hadet til mannen. Malin er veldig utadvent somregel, og kan være et barn som er veldig lett og lokke med seg, dette visste jeg og det var derfor jeg ble så redd som jeg ble.

Sånn. Da har jeg fortalt historien om de verste 15 minuttene i mitt liv.