[Perhonen]

Jeg tenker ofte at må man til enhver tid være lykkelig? Jeg tror ikke noen er det. Har inntrykk av at mange omkring meg helst skulle vært et annet sted, eller hatt det som noen andre hele tiden. Min kjære iberegnet. Midtlivskrise kanskje. Han maser om at vi lever bare engang, vi må gjøre det meste ut av det. Helst selge hus, bytte jobb, reise jorden rundt, finne meningen med livet! Og jeg blir litt skremt fordi jeg trenger ikke alt det der. Mitt liv gir mening for meg. Jeg våkner og er til hver dag. Jeg har tak over hodet, ingen dødelige sykdommer. Jeg er ikke rik, men jeg har alt jeg virkelig trenger. Jeg trenger ikke følelsen av at livet aldri har vært bedre. Jeg har hatt masse vansker opp igjennom livet, har mer enn nok igjen, men kan jo ikke bare rømme fra meg selv. Eller fra mine barn og deres problemer. Jeg må takle det og hjelpe dem som best jeg kan. Og om man skal snakke om mening, så gir jo det mening! Å hjelpe andre! Er jobben min og det! Er ikke det mening nok?

I det filosofiske hjørnet i dag, og litt frustrert over en mann som aldri slår seg til ro med å være hva man er.