[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg er enig i at det er problematisk at det droppes ut, men tror ikke rigiditet nødvendigvis gir større ansvarsfølelse generelt. For at regler skal bli anerkjent og få positiv effekt er det viktig at de kommuniserer bra og appellerer.
Å få nei til å bruke en vanlig skoledag til å dra i sin mors bryllup fordi sydenbrune ikke gidder å møte til tentamen står ikke helt i forhold til hverandre.

En formulering brukt i et dokument i denne saken om at elever har 164 dager å ta ferie på er ingen god kommunikasjon ut.

Men desse ti dagane har vore meint å gi fleksibilitet til å dra i bryllup og sekstiårsdagar og andre ting som folk i vanlege jobbar må søke spesielt om å ta fri for å få til. Det har blitt misbrukt så til dei grader, slik at folk nå opplever det som ei straff å ikkje få lov å ta ut to veker fleksibel ferie. Folk tar ikkje ansvar for å følgje opp sin del av denne opprinnelege fleksibiliteten og det sklir fullstendig ut. Korleis skal det løysast då?

Eg er jo lærar sjølv og har mor som er lærar og svigerinne som er lærar, så vi kan ikkje reise i konfirmasjonar og bryllup anna enn i helgene. Sjølvsagt er det slitsomt å komme fram fredag kveld og dra igjen søndags kveld. Men det er ikkje noko alternativ. Eg er litt overraska over at det alltid er så mange som bare kan ta fri ein torsdag her og ein mandag der og lage ei langhelg, ved slike anledningar. Eg er ikkje vant med å kunne tenke på den måten, men eg har aldri opplevd det som verken rigid eller straffande.