[arrow]

Det er mange hunderaser som er fine både i lynne og størrelse. Det vanligste rådet er å bli litt kjent med de eventuelt aktuelle rasene, men husk også på at det betyr ikke alt.

Jeg er blitt charmert av norsk buhund det siste året. Det er 5 stykker i nabolaget, i hvert fall nær nok til at vi treffes gjevnlig når vi går på tur. Foruten passe størrelse er det veldig gøye hunder, mye fart og lek i dem, samt snill og tålmodig med barn. De er generelt sosiale vesner som liker å hilse på folk og andre hunder. Et rykte som ikke stemmer med disse hundene er bjeffing, det er ikke spesielt mye lyd i dem hverken hjemme eller under lek. Dette er riktig nok hunder som er vokst opp i byen, enten i blokk eller hus med hage, og de er vant med at folk spaserer forbi hele tiden. Jeg mistenker det er annerledes med hunder som går løs og tar på seg vakt oppgaven hjemme på gårdsplassen.

På den andre side, det stemmer at beagle og dachs bjeffer en del. Det er hunder med veldig praktisk størrelse og mye liv i dem. De jeg kjenner og har kjent har vært fine familiehunder, snill og tålmodig med barn, selv om de ikke regnes for typisk hund til barna.

Nesten viktigere enn valg av rase er som Sneglo never å møte foreldrene. Avkommet arver ofte fars og mors lynne. Valpene er selvfølgelig ingen kopier av foreldrene, og det er oftest en i kullet som knurrer og viser seg mer enn de andre, et så kalt mulig lederpotensial. De har ord på seg for å kunne bli ekstra stri om de ikke får rett oppdragelse; så se an valpen i kullet.

Selv har jeg dalmatiner nå, og det har vært en positiv overraskelse. Det er en fordel med hunder som har ordentlig pels, helt korthårede og de som ikke røyter (de som klippes) har ikke underpels og trenger dekken om vinteren. Ikke at det er et problem, men man må være obs på det. Når det gjelder hunder med røytefri pels; klipping i seg selv kan være en ganske god jobb, spesielt om man ikke nøyer seg med "sauesaksen". Det koster fra 400-1200 å få hunden klippet hos proffe, så det kan lønne seg å bli flink selv.

Jeg kunne også hatt liten hund, men jeg ser at de med miniatyrraser ofte er redd å møte andre hunder. Det er lettere å sosialisere litt større hunder enn de aller minste, ikke fordi hundene ikke kan, men det er utvilsomt en fordel at eierne er trygg på hunder i alle størrelser og vet hva det går i. Man må i praksis kunne tåle å møte andre hunder både løse og i bånd.