[bina]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes ikke nordmenn er særlig flinke til å inkludere og å være åpne. Det gjelder ikke bare overfor innvandrere men også overfor norske innflyttere. Det har jeg hørt flere som har fortalt om. Det å åpne litt på sine tette nettverk ser ut til å være vanskelig.
Nordmenn har heller ikke mye tid til å være inkluderende og åpne. Hverdagen er fylt med aktiviteter og den siste resten av tid blir såkalt "kvalitetstid" som prioriteres sammen med dem man liker best. Skal det komme besøk må det ringes og avtales. Huset ser ut som det er tatt ut av en designerkatalog og det ville være uhørt å ta naboen inn på spontanbesøk. Tenk også om huset er skittent og noen skulle være så uhøflige å ringe på døra?
Det er farlig å be andre på spontan middag. Tenk om det ikke er bra nok?
Jeg tror også nordmenn så ofte er redde for å få negativt svar at de heller lar være å spørre.
Nå snakker jeg generalisert
Ikke alle er sånn.. For all del.

Vi har flere innvandrere i venneflokken vår. Jeg synes ikke det har vært vanskelig å bli inkludert i "deres" miljø heller selv om det er utfordrende i forhold til språk.

Du generaliserer, og det sier du jo heldigvis selv. Så slipper jeg å kverulere rundt det.

Men på et generalisert plan så er jeg faktisk uenig med deg. Jeg opplever din beskrivelse av nordmenn som en gjeng med overfladiske mennesker, som er mest opptatt av å ha hjem som "fra en designerkatalog". Og jeg er uenig i det. Jeg opplever ikke nordmenn flest verken som overfladiske, spesielt selvopptatte - eller som spesielt opptatt av å ha "designerhjem".

For å ta det med designerhjemmene først, så tror jeg det er en urban greie, og til en viss grad en myte. Ja, det finnes noen som har designerhjem, og som har det så fint at de ikke tør bo der. Men mitt inntrykk er at de fleste hjem er helt "allminnelige". Bare bla det igjennom boligannonsene på Finn, så ser du at designerhjemmene er det langt i mellom. Derimot lever furupaneler og "hjemmekoselig" i beste velgående, og det side om side med moderne, rene linjer og minimalistiske trender.

På det personlige plan oppfatter jeg ikke nordmenn som spesielt selvopptatte heller. Men nordmenn er kanskje litt trauste. Vi er ikke overstadige verken i språk, kroppspråk, farger eller klær. Nordmenn er snarere litt anonyme, tilbaketrukne og kanskje litt kjedelige. Men det betyr ikke at man er selvopptatt, mener jeg.

Derimot tror jeg at de fleste av oss har en solid terskel som forteller oss når, hvorfor og hvordan det er akseptabelt å få besøk, eller gå på besøk. Vi renner ikke ned dørene hos naboene, og vi inviterer ikke folk plutselig på middagsbesøk. Men dette tror jeg heller skyldes den generaliserte nordmanns behov for forutsigbarhet i hverdagen. Veldig mange av oss er ikke så impulsive som vi ønsker å tro at vi er. Tvert i mot trenger vi system og rutiner.

Og DET er noe vi får inn med morsmelka, kan du si. Allerede på baby-fronten ser man at nybakte foreldre i stor grad ønsker system og rutiner. Og det fortsetter vi med. Faste leggetider, lørdagsgodt til Barne-TV, og så videre. Slik blir livene våre formet, og vi blir vant til å planlegge den faste hverdagen. Det er ikke enkelt å kaste seg rundt og endre planene da, og vi gjør ikke det med mindre vi må.

Nordmenn er i mine øyne både gjestfrie og hyggelige, men de er ikke på noen måte "sydlandsk overstadige". Nordmenn blir først overstadige når de har drekki for mye, og det er en overstadighet vi jo godt kan være foruten.

Nordmenn kan lett føle at den sydlandske overstadigheten blir påtrengende og masete, og tilsvarende kan motparten føle at nordmannen er avvisende og kald. Men det betyr ikke at det er galt med noen av partene. Bare rett og slett at man har ulikt utgangspunkt, og ulike forventninger.

Nordmenn er historisk sett vokst opp på hvert vårt nes, og verdsetter frihet og privatliv. Urbaniseringen påvirker oss, men jeg tror det vil ta ennå noen generasjoner før vi mentalt har fjernet oss fra vårt private nes.

Og altså - også dette åpenbart helt generalisert.