[Milfrid]

Jeg leser jo i vg-artikkelen at det er flere som mener det er hverdagsrasisme å bli tilsnakket på engelsk eller å bli spurt hvor man er fra. Jeg innser at vi ble utsatt for rimelig mye hverdagsrasisme i USA, særlig ungene. Minstemann ble jo plassert i spanskklasse fordi man antok han var spanskspråklig. Og jeg gjorde jo knapt annet enn å fortelle hvor vi var fra. Jeg tolket det i grunnen som interesse eller icebreaker.

Altså, jeg forstår det kan være plagsomt på toppen av alt annet. Men jeg synes vi vannet ut rasismebegrepet noe voldsomt om det å anta at noen er fra et annet land/snakker et annet språk/spør hvor de opprinnelig er fra er rasisme.

Og der har jeg utviklet meg en del, og særlig etter at vi bodde i USA. Før var jeg også det at det ikke var noe man skulle spørre mine unger om. Men nå tenker jeg at det ikke er så viktig. Og opplever at ungene synes at det er helt ok. Og eldstemann sier selv gjerne at hun er fra Colombia om noen lurer. Hun er stolt av det. Da blir det feil om jeg skal insistere på at det ikke skal være tema fordi hun er norsk.