[My]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg har som nevnt mye furu (eller muligens gran, men det ser jo ganske likt ut). Jeg tar meg overhodet ikke nær av det. Istedenfor smiler jeg gjerne litt mildt overbærende over de som ser ut til å tro at de ikke er ofre for moten. Det er vi alle. Og de fleste som sier furuhelvete i dag, ville elsket det hvis de var i samme alder på sent 70-tall. Jeg ser ikke bort fra at de vil elske det igjen heller, og snakke om "hvitmaltpanelhelvete".

Selvsagt! Det er jo derfor det er både morsomt og relativt ufarlig å harselere med trendene som kommer og går. For i karakteristikker som "furuhelvete" ligger det ikke en påstand om at at man aldri har likt furu, eller aldri kommer til å like det igjen, og at furu er stygt per definisjon. Det er bare en karakteristikk av en epoke da vi og alle andre elsket furu, i motsetning til hva vi gjør nå. Og plutselig liker vi det igjen. Det er jo bare bra og naturlig at man skifter litt smak og stil gjennom et langt liv.

Jeg husker en god kommentar fra min mormor da jeg var tenåring, da en bekjent av henne som vi tilfeldigvis møtte på (og som jeg aldri hadde møtt før), kom med nedsettende og sarkastiske kommentarer om klærne jeg hadde på meg. "Slik kunne ikke vi gå kledt da vi var unge". Min mormor, som nok syntes dette var i overkant uhøflig, tok meg i forsvar, og svarte rolig: "Nei, det var jo ikke moderne det da. Hadde det vært moderne, så hadde vi sikkert gått med det". Så gled samtalen over i hva som var moderne da de var unge, på 30-tallet.