[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Men hvilke? Jeg spør av nysgjerrighet, for dette kjenner jeg ikke igjen de kristne miljøene jeg kjenner til. Tvert i mot, faktisk. Hvis det er "svien" som gjør det for deg, så kan du bare la være.

Jeg har hørt om tendenser i bedehusmiljøene for 20 år siden, men mye har skjedd der også siden den gang, så vidt jeg har skjønt.

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

For å være helt ærlig tror jeg ikke det er "en del". Det er nok noen, og de får gjerne mye oppmerksomhet, men jeg tror faktisk ikke det er veldig gjengs for kristne miljøer. Jeg befinner meg jo i "bedehusland" og har vært litt "rundtomkring", fra Imi-kirken (Indremisjonen), til Den norske kirke, Frikirken og en baptistmenighet, men det eneste stedet jeg har fått litt "vibber" av det slaget du nevner, er i Den Kristelige Menighet ("Smiths Venner", eller Brunstad Christian Church, som det vel egentlig heter nå), men det begynner også å bli en 20 år siden. Veldig mye har endret seg der også. Det var nok mye mer av det generelt for en generasjon og to siden, ja.

Eg har inntrykk av at eg har vanka i ein del av dei same miljøa som deg "rundtomkring" i same regionen. Eg har i alle fall vore innom IMI-kirken og vekse opp i Indremisjons-/Normisjonsmiljøet på Nord-Jæren. Nå nærmer det seg 15 år sidan eg slutta å vanke i desse miljøa (og 8 år sidan eg blei meir eller mindre ekskludert høglytt og ikkje lenger sett på som bekjent av folk i desse miljøa, fordi eg blei sambuar), men eg er født på 80-talet og på ingen måte "Den eldre generasjonen". Men eg kjenner veldig godt igjen det at noko er eit offer i seg sjølv gjer handlingen til ein høgverdig handling. Eg trur det var einskildpersonar som forkynte dette, og om det er eksplisitt teologi eller om det er normer i einskilde miljø, kan eg ikkje svare på. Lista over kva som var synd var lang og det å halde seg unna verdslege goder blei sett på som høgstatus. Vi blei oppfordra til å ofre ting for offeret sin del, fordi det skulle gjere oss meir himmelvende. Nå har eg ingen direkte kontakt med dette miljøet lenger, men dette var ein veldig vanleg tankegang i det lavkyrkjelege ungdomsmiljøet på slutten av 90- og begynnelsen av 00-talet.

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg tror også det handler om personlighetstrekk i sterk grad.
Jeg synes det er interessant å se hvordan offer og personlighet henger sammen.
Det finnes noen mennesker som knapt føler de gjør noe godt eller en god jobb hvis ikke de lider litt eller ofrer litt for det de gjør.
Man skal på en måte ha det litt vondt.
Nå hopper jeg kanskje midt i vepsebolet, men enkelte diskusjoner som går på hvilke yrkesgrupper som har det verst synes jeg bærer preg av dette. I enkelte miljøer tror jeg rett og slett det kan være vanskelig å føle at man virkelig har det bra på jobb og ikke lider.

Det kan hende det er ein del personar som er ekstra sårbare for slike forventningar og normer. Men eg trur det kan handle om miljø òg. Mi erfaring er i alle fall at viss det er mange nok som er sterke nok, som seier det same til tenåringar, har tenåringar lett for å høyre på dei og gjere verkelegheitsforståinga deira til ein del av si verkelegheitsforståing.

(Samanlikninga med yrkesgrupper skjønner eg ikkje).