[Bluen]

Jeg jobbet beinhardt i fire år for å bli gravid, men hadde aldri noen romantiske forestillinger om selve svangerskapet. Det var litt både og, synes jeg, og mye preget av stor frykt for å miste. Jeg spottet meg gjennom hele første trimester og var plaget av litt hodepine og vonde lår senere, men ellers var formen god. Ikke var jeg nevneverdig kvalm og overhodet ikke trøtt, og jeg slapp ødemer, strekkmerker og åreknuter. Jeg var enormt takknemlig for at svangerskapet gikk så bra, og nesten litt stolt av kroppen min som taklet det så fint (da den omsider hadde skjønt hva en graviditet var). Likevel kan jeg ikke si at jeg savner å være gravid. Det var koselig med spark og alt det, og jeg er lykkelig over å ha fått oppleve det, men jeg brenner ikke etter å gå gravid igjen. Jeg var også veldig fornøyd med å føde nesten ei uke før tida, så rakk jeg aldri å tenke så mange "dette er kanskje de siste dagene i livet som gravid"-tanker.