[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg synes det aller viktigste er at man har respekt for andres valg. Både at de som ønsker å bære frem et handikappet barn skal ha gode hjelpeordninger sånn at det er et reelt valg, og at man har respekt for de som ikke ønsker det, og ikke begrenser muligheter som tidlig diagnostikk.

Jeg er helt enig med hva du sier her.

Det er en litt vond diskusjon for meg dette, fordi den berører veldig mange tanker jeg har gjort meg, gjør og vil gjøre rundt det å ha et barn som er funksjonshemmet.

Min sønn vil aldri bli noe annet enn en økonomisk byrde for samfunnet, og så lenge jeg har ham boende hjemme, så vil jeg rett og slett ikke kunne være ute i jobb, ergo er jeg og en økonomisk byrde for samfunnet...

Slik kan man tenke på det svarteste, når disse debattene går hett i media og på forum.

Jeg kan med hånda på hjertet si at dersom jeg hadde visst hva jeg gikk til da jeg fikk barnet mitt, ville jeg valgt å avbryte svangerskapet. Skulle jeg, gud forby, bli gravid igjen, ville jeg og avbrutt svangerskapet om det viste seg at barnet hadde en funksjonshemming. Det koster rett og slett vanvittig mye, ikke bare økonomisk, men fysisk og psykisk, å ta vare på et barn med store funksjonshemminger.

Jeg berømmer alle som velger bære fram barn med funksjonhemminger, men jeg fordømmer ikke de som velger det bort.

Alle har samme verd, som mennesker. Jeg skulle ønske samfunnet var tilrettelagt på en måte som gjorde at man ikke behøvde gå i grøfta økonomisk om man ikke er heldige nok, som vi er, til å klare oss på ei lønn og de støtteordninger som tross alt finnes, om man får et barn som ikke er forenelig med å være ute i jobb. (Fordi vi og er heldige som er to om utgiftene.)

Som Gajamor sier, så går det og uendelig mye tid bort til byråkrati, og til kamp mot systemet, noe som tærer på en som menneske.

Så, jeg tror, at dersom det er ønskelig at barn med funksjonshemminger skal ha like stor rett til liv som alle andre, så er det på tide at det skjer noe på systemplan, som gjør livet enklere for alle de som velger bære fram disse barna. Og blir livet enklere for disse menneskene, ja så tror jeg, naivt nok, at flere vil orke å fullføre svangerksap, selv med visshet om at de får et barn med funksjonshemming - ut fra det at jeg, naivt nok, tror at de aller fleste av oss ser verdien i også disse barna, som mennesker.