Januar:
1. Silver Linings Playbook. Vellaget og ganske vellykket romantisk drama om to ustabile personer som finner en felles mening i de delvis sammenraste livene sine. Begge er overbevisende selvdestruktive etter i kjølvannet av en livskrise, og har problemer med å oppføre seg normalt og omgås familiene sine på en alminnelig måte. Hovedpersonen går litt for lettvint over fra "real crazy" til "movie crazy", og Bradley Cooper har ikke all verdens med dybde, særlig sammenlignet med Jennifer Lawrence (som, som vanlig, er glimrende), men jeg likte det nå likevel. Jeg liker i grunnen romantiske komedier og sånt, såfremt de ikke er skikkelig dårlige eller skikkelig kvinnefiendtlige, og denne var ingen av delene.
2. Sherlock (sesong 3, 3 episoder). Lenge (lenge!) etterlengtet ny sesong, to år etter Reichenbach, og serien skuffer ikke nå heller. Tettpakkede halvannen time lange episoder nå også, og hver av dem fungerer som en nær frittstående liten film. Kjennskap til Conan Doyles historier gir, som før, mange morsomme in-jokes, men er på ingen måte nødvendig - og ofte er det forvirrende like mye som noe annet, når historien er endret eller kjente navn brukes på helt andre personer enn i bøkene. Forholdet mellom Sherlock og John står fremdeles sentralt, og Cumberbatch og Freeman stråler som alltid, med karismatisk og nyansert samspill som får frem både nærheten og frustrasjonene og endringene som to års fravær har medført. Sherlocks forhold til storebror Mycroft har fått en noe større plass enn i tidligere sesonger, noe jeg setter stor pris på for innsikten det gir i dem begge. Det er mye moro her, blant annet i Johns kjæreste Mary (spilt av Freemans RL-samboer), og til og med foreldrene til Sherlock dukker opp, i form av Cumberbatchs egne foreldre!
3. Cloudy with a Chance of Meatballs. Denne var Podens forslag, og vi likte den godt. Jeg satte nok aller mest pris på den sjarmerende animasjonen og de mange måtene den brukte, vred på og gjorde narr av genrekonvensjoner på. Elleveåringen syntes den var ganske spennende og riktig vittig, og hans første kommentar etter at filmen var slutt var den samme replikken som jeg syntes var morsomst: "'I am also a nuclear physicist.' 'Really?!?' 'No. That was a joke. I am also a comedian.'". Historien er en slags trollmannens læregutt-variant om overforbruk, sløseri og klimaødeleggelser, men den er så vittig og selvironisk at den ikke finnes moraliserende. Og så er det alltid hyggelig med nerdete hovedpersoner som finner ut at de trives bedre med å fortsette å være nerder enn ved å prøve å bli sånn som alle andre. (Men vi er begge litt spent på hva de egentlig gjør i oppfølgeren.)
4. Doctor Who (sesong 2, dvs. David Tennants første). Det er morsomt å se denne om igjen sammen med elleveåringen. Det gikk litt tregt med fremdriften en stund, fordi noen av episodene var i overkant skumle (i særdeleshet Tooth&Claw!), men nå går det bedre og raskere. Jeg legger ekstra godt merke til det "pedagogiske" nå, med dronning Victoria og William Shakespeare og ymse politiske og moralske dilemmaer som Poden enten får med seg og spør om eller som suser rett over hodet på ham. Og så er det veldig morsomt å bygge opp en større felles referanseramme og sitatmengde vi kan bruke til hverandre.
Februar:
5. The Wolf of Wall Street. Martin Scorsese pleier alltid å få mye ut av Leonardo Dicaprio, og denne gangen overgår han nesten seg selv. Det er en voldsom, bråkete, ekstrovert og vulgær film om en voldsom, bråkete, ekstrovert og vulgær hovedperson, og Dicaprio leverer en nesten utrolig overbevisende og utslitende rolletolkning. Underholdende som bare fy, og samme hvor utrolig sleske og umoralske og fullstendig grunne hovedpersonene er, så lar man seg jo more av den skamløse hedonismen og totale mangelen på respekt for lover og regler, både juridiske og moralske.
6. 12 Years a Slave. Underlig å se denne dagen etter Wolf … - de er nærmest diametralt motsatte filmer, med det eneste til felles at begge er ekstremt sentrert rundt en historisk hovedperson som selv skrev boken filmen er basert på. Dette er en uhyre sterk film, som jeg ventet, men den overrasket meg ved å være veldig, veldig stille og introspektiv i forhold til hva jeg hadde regnet med. Historien er brutal og grusom, med et enormt potensiale for raseri, men her finnes knapt spor av sinne, bare dyp, dyp, resignert tristhet. Slavene har ingen som helst mulighet til å protestere mot sin lodd i livet, og gjør det derfor heller ikke. Hovedpersonen, gripende spilt av Chiwetel Ejiofor, er ikke gjort til en anakronistisk helt, og filmen viser ikke hans medslaver noen mindre respekt enn ham. Jeg har i ettertid fascinert lest boken som filmen bygger på - den er et både rystende og imponerende historisk dokument. (Og en stund etter å ha sett filmen skrev jeg en noe lengre omtale i bloggen min.)
7. Dallas Buyers Club. Jeg har oppdaget bare de siste par årene for en drivende dyktig skuespiller Matthew McConaughey er. Han er her utrolig overbevisende som en lurvete, forsoffen håndverker og rodeocowboy som får livet snudd på hodet ved en AIDS-diagnose. Historien (basert på ekte hendelser) kunne blitt både patetisk og blaut med en dårligere regissør og mindre kompetente skuespillere, men her er nok skarpe kanter og nok ekte desperasjon under det hele til at dette ikke skjer. McConaughey overbeviser som sagt stort, med uslitelig sjarm og et inntrykk av uovervinnelig viljestyrke, men den som virkelig stråler her er Jared Leto som transseksuelle Rayon - det er noe av det beste skuespillet jeg har sett på lenge.
8. Price Check. Ganske ukjent lavbudsjettsfilm med Parker Posey i rollen som Susan, den krevende, hyperenergiske og ganske ustabile nye sjefen til hovedpersonen Peter. Jeg ser filmen omtales og markedsføres som komedie, men selv syntes jeg egentlig handlingen var såpass ubehagelig - fordi Peter, og kollegene hans, i så stor grad er prisgitt den upålitelige Susan - at den ikke fremstår som så veldig morsom for meg. Parker Posey er som alltid solid og karismatisk, og filmen er veldig godt laget på åpenbart svært lite budsjett, men den fenget meg ikke helt.
9. Doctor Who (sesong 3). Vi har virkelig fått fart på tempoet etter at vi bestemte oss for å dra til Cardiff og besøke The Doctor Who Experience i påskeferien. (16 episoder så langt i februar!) Poden er begeistret og får med seg nesten uventet mye av humoren, også den litt subtile, og selv synes jeg det er kjempestas å se alt sammen om igjen. Shakespeare, den hjerteskjærende historien om skolelærer John Smith, Weeping Angels, gjensyn med captain Jack, og ikke minst The Master! En morsom ting ved gjensynet er det dessuten at man får med seg alle de små hintene om ting som skal komme. (Mr. Saxon ble for eksempel nevnt i sesongens aller første episode.)
10. The Lego Movie. Vittig, vellaget og riktig spennende animasjonsfilm som var langt bedre enn man kunne trodd den skulle være. Den minner både om Iron Giant og Wreck-It Ralph, men overraskende nok var det klare glimt av The Matrix også, i grunnhistorien. Festlig stjernespekket castliste, med blant andre Morgan Freeman som magisk mentor og Will Ferrell som den overbevisende skurken Lord Business - og aller morsomst var nesten den ørlille Star Wars-cameoen, der både Lando og C-3PO ble spilt av originalskuespillerne.
11. Mean Girls. Jeg er usikker på hvorfor vi ikke har sett denne før, og med alle sitatene som fyller opp alle hjørner av nettet, hadde jeg i grunnen fått med meg store deler av dialogen allerede! Det er lett å se hvorfor den har fått den posisjonen den har; selv om den ikke er en veldig god film, er den enormt siterbar. Litt vittig og litt trist å se Lindsey Lohan da hun var innbegrepet av søt og snill pike, og så synes jeg det er åpenbart at Amanda Seyfried (velkjent for alle Veronica Mars-fans som Lily Kane) er den beste skuespilleren av hele gjengen.
12. The Counselor. Michael Fassbender er solid som tittelrollefiguren i denne Ridley Scott-filmen, og det er en drøss med andre gode skuespillere som gjør utmerket arbeid, men jeg ble ikke overbevist av helheten. Det er mye bra her, mange flotte scener og godt spill, men jeg synes filmen er overtydelig i brutaliteten (ved å for eksempel la alt for mange ting bli først grundig fortalt verbalt og så vist i grusom detalj filmatisk senere i filmen) i tillegg til for vag når det gjelder den overordnede handlingen og motivasjonen til de ulike personene. Jeg er rett og slett usikker på hva den egentlig handler om. Men ubehagelig var den absolutt, det er jo alltids noe.
13. Banshee (sesong 1). Vi kan jo ikke bare se gode serie, kan vi vel? Da har vi jo ikke noe å sammenligne med! Banshee minner mest av alt om en 80-talls-rett-på-video-sleazefilm, fylt med parodisk overbrutal vold, ubegrunnet nakenhet, den ene superskurken mer beinhard og pompøs enn den andre, nok klisjepregede plot-ideer til å fylle minst fem serier, og en hovedperson som mest av alt lider under å ikke være Raylan Givens. Samtidig er her mengder production value i form av kompetent filming, klipping, kulisser og lys, skuespillerne er ikke helt halvgærne, og underholdende er det jo definitivt. Men å se denne parallelt med både Justified og fantastiske, nye True Detective er antagelig det slemmeste man kan gjøre mot den. Sesongen slutter på noe mer skikkelig vis enn man kunne fryktet underveis, men jeg tviler på at vi kommer til å se neste sesong. (Selv om vi da ikke får se mer til vidunderlig sarkastiske superhacker/frisør Job.)
14. Her. Aldeles fantastisk film med Joaquin Phoenix i hovedrollen, sammen med stemmen til Scarlett Johansson. Nydelig, intelligent og rørende om manglende kommunikasjon, nærhet og menneskelig ensomhet i relativt nær fremtid, med mange mulige tangenter og tolkningsmuligheter. Men jeg har vel aldri sett en film som i så stor grad har blitt forstyrret og tidvis mer eller mindre ødelagt av tekstingen. Jeg håper det ikke er lenge til den blir tilgjengelig for hjemmevisning
Mars:
15. American Hustle. Veldig underholdende film som bekrefter flere oppfatninger jeg hadde fra før - blant annet at Jennifer Lawrence er strålende i alt hun gjør, at Christian Bale, selv med verdens frykteligste hentesveis, er en av de dyktigste skuespillerne jeg vet om, og at Bradley Cooper er ... vel, ikke det. Han er ikke dårlig, for all del, men her er han omgitt av så sterke kolleger at han dessverre ender opp med å være filmens svakeste ledd. Likevel er alt annet ved filmen så bra at dette ikke er så plagsomt som man kunne tro. Bale har karisma og overbevisning og faktisk en undertone av både sårbarhet og varme som gjør at man ender opp med uventet grad av sympati med hans ryggesløse con artist - og Amy Adams er en perfekt match for ham som vakker supersvindler med mulig egen agenda. Jennifer Lawrence er hylende morsom som ustabil hjemmehustru (som en forskrudd, aggressiv utgave av Mad Mens Betty Draper), Jeremy Renner er solid som superpopulær borgermester, og storyen drar seg til med stadig tyngre drama og skumlere bipersoner. Louis C. K. gjør forresten en nydelig liten birolle som hardt plaget mellomleder, og er med på å vri filmen over fra dramatisk til komisk flere ganger. Men aller mest er dette Christian Bales film.