[Stompa]

Jeg leser også kronikken helt annerledes enn Zoë og Charlie og mer som Input; det handler ikke om å ikke skape en relasjon til elevene, men om å være den som til syvende og sist bestemmer fordi man tross alt sitter på en faglig og pedagogisk kompetanse som elevene ikke har - og også fordi man gjennom årene ser hva elevene har bruk for når de kommer lengre opp i utdanningssystemet. Noen ganger oppfattes man da som spesielt streng og veldig krevende, særlig av elever som ønsker å komme seg gjennom uten for mye arbeid.

Jeg er selv ikke en av de mest "populære" lærerne på skolen min - og med populær mener jeg da det som elevene ofte ser ut til å legge i begrepet; lærere som de har lyst til å skravle med på gangen i pausene, som de vil ha med seg på klassefest eller ut og spise (jeg tar ikke dette ut av lufta, det er ting tidligere elever har sagt til meg ). Jeg er ikke flink til small talk, og når det gjelder det faglige stiller jeg krav til elevene mine og har et ganske høyt læringstrykk i klassene mine til vanlig. Men jeg får også masse tilbakemelding på at jeg er en av de lærerne de helst går til hvis det "er noe"; at jeg er tydelig, konsekvent og rettferdig, og at jeg ser dem som enkeltindivider. Faktisk hadde jeg en elev innom for noen uker siden som gikk ut i fjor, og som sa at han hadde vært helt svett av alt jeg forventet av dem de tre årene jeg hadde dem i norsk, men nå som han studerte selv så han klart hvorfor jeg hadde jobbet som jeg gjorde, og han satte pris på det. For meg er det dette kronikken handler om - og jeg er så enig, så enig.