[Inagh]

Jeg limer like godt inn hva jeg svarte i en eller annen tråd, hvor det ble humret litt over de som var dumme nok til å svare feil på en eller annen åpenbart innlysende enkel mattenøtt... Som jeg, by the way, var dum nok til å svare feil på, og så kom det endel kommentarer på at det liksom var lov å skryte av at man ikke skjønte matte, for egentlig, kjentes det ut som for meg der og da, så er det å ikke skjønne seg på matematikk noe man burde være skammelig flau over:



Akkurat det at jeg overhodet ikke forstår tall, er noe jeg flåser med til vanlig, men som fler er inne på, det er også en forsvarsmekanisme. Det var alt annet enn gøy å være det barnet som opplevde at andre unger brølte av latter fordi jeg leste "1881" der det sto "1914."

Det var direkte flaut å fortelle kameraten til foreldrene mine, han som virkelig jobbet en hel kveld for å lære meg prosentrekning, at jeg ikke hadde et eneste rett svar på tentamen, til tross for at jeg virkelig satte min ære i å forsøke.

Det var alt annet enn moro å oppleve at læreren på vgs satte øynene i meg og hveste etternavnet mitt, for så å forlange at jeg sto ved tavla og skulle løse mattestykker, som for meg like gjerne kunne vært gresk, foran alle i klassen - eksemplifiseringen av hvor idiot det går an å bli, se, dette klarer hun ikke, nå gå og sett deg. Det var alt annet enn hyggelig å oppleve at samme lærer etterhvert elegant hoppet over meg når han gikk rundt i klasserommet for å hjelpe medelever, da han rett og slett ikke la skjul på at han hadde gitt meg opp.

Det er til å grine av når jeg, nok en gang, for jeg gir jo fa(piiip) ikke opp, står med et uspiselig bakverk, fordi jeg atter en gang har kødda opp hva som er liter og hva som er deciliter.

Det er så jeg vil grave meg ned, og jeg sitter med gråten i halsen, når jeg må innrømme overfor tiåringen min at jeg rett og slett ikke klarer hjelpe ham med matteleksa, og han etterhvert, full av empati, trøster meg med at det kan vente til pappa kommer hjem...

...For ikke å snakke om hvor gruelig flaut det er å måtte skrive melding til læreren: "Guttungen fikk ikke gjort matteleksa i går, da pappa var på jobbreise, og mamma skjønte ikke oppgaven."

Det er direkte pinlig å plutselig befinne seg i saft-og-bollekiosken på et skolearrangement, og plutselig kommer det en kunde som skal ha to boller, tre saft, og jeg ikke lenger klare rekne sammen hva han skal betale, og hva han skal ha tilbake på 100-lappen han leverte meg.

Dette er matematikk som ethvert nek skal kunne.

Så jeg flåser, jeg ler av det - for det er for jævlig vondt innimellom å være over 40 år og ikke klare skrive ned et telefonnummer, fordi et tall i hodet, et tall sagt høyt, kan plutselig likegjerne bli til et helt annet tall når det skribles ned på papiret.

For - praktisk anvendt matematikk er noe som gjennomsyrer hverdagen din, det er et nødvendig redskap, og det er påkrevd og forventet at man skal kunne det.

Jeg kan det ikke. Jeg sliter med det faktum at jeg ikke kan det, ikke har forutsetning for å lære meg det. Jeg velsignet oppfinnelsen av lommekalkulatorer - jeg elsker kalkulatorfunksjonen på mobilen min.

Og så flåser jeg big time over at jeg suger i matte - for siden alle andre lo av meg, lærte jeg fort at det nytta ikke grine, bedre å le med dem.

Og så finnes det, takk og lov, enkelte perler av noen lærere som virkelig legger sjela si i å hjelpe slike håpløse tilfeller som meg. Det siste halve året i mitt liv med matteundervisning, fikk jeg gå i IQ-klassen - matematikklassenfor oss som hadde 3 eller dårligere i mattekarakter. To lærere jobbet som bare juling med å få oss gjennom eksamen med ståkarakter. Makan til oppmuntrende, flotte, inspirerende pedagoger, som aldri ga opp det knippet kyniske oppgitte 16-åringer som vi var. Jeg tror vi alle sto til eksamen det året, og det er takket være disse to lærerne.