[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Jeg har lest svært mange triste norske historier der man testet ut det bioloigiske prinsipp, på bekostning av barns omsorgsbehov.

Det oppsummerer egentlig det jeg hadde tenkt å si om temaet. Bildet gjør meg på ingen måte lykkelig og teksten får meg til å fryse på ryggen. Dette handler om barnet og barnets utvikling og den stimuleringen og mentaliseringen foreldrene er i stand til å gi. Det å oppdra et barn er ikke bare å være full av kjærlighet og å ønske det beste for barnet. Det handler ikke om å være snill eller å ha "rett til" å være foreldre. Det å være forelder er å klare å være sensitiv til barnets behov og å sette barnet foran seg selv. Ikke bare nå som spedbarn eller som treåring. De skal kunne følge opp barnet som tenåring og som ung voksen og som voksen også. Jeg har ikke bare lest om - men også sett med egne øyne hvor vanskelig og skadelig det er for barn som vokser forbi foreldrene sine når de er 6, 9 eller 13 år. De må gå inn i en omsorgs- og beskyttelsesrolle i stedet for å bli beskyttet og får ikke lov å være barn men må bli foreldre for sine foreldre. Til tross for at de ikke selv har en diagnose ender de så godt som alltid opp med utfordringer enten faglig, sosialt eller emosjonelt - eller samtlige. De ville hatt et mye bedre utgangspunkt dersom de fikk vokse opp et annet sted.

Det å være forelder handler om omsorgskompetanse. Man kan selvfølgelig si at en diagnose ikke sier noe om omsorgskompetansen, men en god del diagnoser sier ganske mye om prognosene og sannsynligheten for at det er eller vil bli store mangler ved omsorgen personen er i stand til å gi.