[Guava]

Jeg synes artikkelen var negativt vinklet, men jeg opplevde at den hadde en selvironisk undertone mer enn sutring, et prosjekt hvor man beveger seg fullstendig ut av komfortsonen og opplever at man ikke trives.

Å dra på aleneferie for dem som liker en stabel bøker en ukes tid er jo toppers. For andre er det marerittet. Jeg hadde trives i to dager, men kjedet meg om det ikke var mer program eller noe sosialt over flere dager enn det.

Jeg synes også det er litt vanskelig å dømme andres opplevelse av ensomhet. Ensomhet er først og fremst en opplevelse som er subjektiv og ikke noe man vurdere på vegne av andre. En nittiåring som har bodd alene hele livet og mister katten sin og sørger over den er ikke nødvendigvis ensom eller opplever ensomhet. En person som har et utenfra sett sosialt liv kan oppleve seg veldig ensom. Man kan også være ensom om man er sammen med andre. Er det en ting jeg synes er vanskelig å bedømme og hvor jeg har blitt ydmyk overfor andres opplevelser er det med å skulle mene noe om hvorvidt andre har rett til å føle seg ensomme eller ikke.


Kanskje ikke dama i HI har noen sjarmerende beskrivelse av ferien sin, men så helt bortinatta dårlig synes jeg ikke det er. Det er en beskrivelse av hennes opplevelse og det er ting der som jeg i alle fall fant litt interessant.

Det -ea- skriver om forholdet mellom å tenke at man ønsker seg noe og å faktisk ønske seg noe tror jeg også gjelder for en del. Det treffer ikke alle, men det kan nok treffe noen, deriblant meg.
Jeg tror også at det å reise alene og opplevelsen av å være alene avhenger veldig av hvordan relasjonen til andre er på reisetidspunkt, hvor man reiser og formål for reisen.

Å sitte alene på kafé på jobbreise er det mange som opplever veldig mye mindre ensomt og problematisk enn å sitte på kafé i lunsjen hjemme når man egentlig helst ville ha vært sammen med andre. Det er også få som ønsker å skru av hele sitt sosiale liv om man er alene. Å reise på ferie med en stabel bøker eller full kindle og være uten nett i en uke er nok vanskelig for veldig mange. Det er først da man snakker om å måtte kjenne på det å være alene tenker jeg.