[Divine]

Januar:
1. Aldous Huxley: Brave New World. Skilpadda og Toffen snakket så varmt om denne at jeg bare MÅTTE lese den. Men der 1984 var skremmende ved å beskrive den fremtiden vi kunne ha fått, føltes Brave New World allerede anakronistisk og noen ganger litt teit. Jeg likte beskrivelsene av barneproduksjonen og -oppdragelsen, men jeg klarte ikke å engasjere meg noe særlig i noen av menneskene, ikke engang The Savage. Jeg kjedet meg ikke, men kan heller ikke påstå at jeg lot meg rive med.
2. Åsa Linderborg: Mig äger ingen. Dette er første gang at jeg har blitt så rørt av en bok at jeg har fått tårer i øynene. Veldig lite sentimental, men likevel full av kjærlighet. Jeg fikk stadige assosiasjoner til min egen barndom, selv om vi hadde fint lite til felles. Men følelsene, de kjente jeg igjen.

Februar:
3. Gillian Flynn: Gone Girl. Woo-hoo! Psykologisk thriller på det mest ubehagelige. Intens, klaustrofobisk og et skikkelig mindfuck. Jeg synes ofte krim blir bare sånn halvveis, men dette var gode greier.

Mars:
4. Lars Saabye Christensen: Halvbroren. Min første reaksjon etter å lest den ferdig var å riste på boka for å se om svarene på alle spørsmålene mine ville falle ut. Så frustrert var jeg av å ha ventet i spenning så lenge. Jeg likte den, og har tenkt mye på alt vi ikke får vite. Jeg har skjønt at tv-serien valgte å tolke ting og komme med "fasit" i stor grad, så den skal jeg IKKE se.

April:
5. Kjell Askildsen: Thomas F's siste nedtegnelser til allmennheten.
Består av to noveller. Den første, Carl Lange, ga meg assosiasjoner til Prosessen, men ga meg ikke så veldig mye mer. Den andre novellen, Thomas F., var fantastisk. Jeg ville både le og gråte samtidig. Jeg leste at novellen er i skjæringspunktet mellom misantropi og håp, så det er kanskje ikke så rart at den appellerte til meg.
6. Carolyn Webster-Stratton: The Incredible Years. A Trouble-Shooting Guide for Parents of Children Aged 3-8. Hadde hørt så mye om denne at jeg tenkte det var på tide å lese det. Mange aha-opplevelser, mens andre ting var veldig amerikanisert eller nærmest fornærmende "bare du gjør slik og sånn, vil barnet forstå og respondere som ønsket".

Mai:
7. Caitlin Moran: How to be a Woman. Det er bare én ting å si: FANTASTISK!

Juli:
8. J.R.R Tolkien: Lord Of The Rings - The Return of the King. Endelig ferdig! Har lest én del per sommer de siste tre årene, og det har vært en lidelse. Men jeg er sta. Nei, dette ga meg ingenting. Niks. Nada. Zip
9. Shin Kyong-sook: Jeg kommer med en gang. Fra forfatteren av Ta vare på mamma. Boka er interessant, men vanskelig å gripe an når man ikke kjenner den koreanske kulturen. Oppfører de seg rart i mine øyne fordi de er koreanske, eller oppfører de seg rart innenfor sin egen kultur også. Menneskene ble veldig fremmende, så det ble vanskelig å sette seg inn i følelseslivet deres. Men eksotisk nok til at den blir spennende å lese. Og jeg synes oversettelsen flyter godt.

August:
12. Jojo Moyes: Me before You. Bah! Fryktelig forutsigbar "dameroman" som velter seg i stereotypier og endimensjonale figurer. Lettlest og mye mer velskrevet enn 50 shades, men der stopper også all min rosende omtale.

September:
13. Patrick Süskind: Parfymen. En bok "alle" har pratet om i tjue år, men som jeg ikke har fått med meg. Er glad jeg endelig leste den, for dette var virkelig en ny leseopplevelse. Glitrende oversatt, og historien er så ekkel at den nesten vipper over til å bli noe jeg ikke orker å lese, men lander på "frydefull".
14. Bente Wemundstad: Hvis angsten bare kunne trylles bort. Personlig og åpent, men ganske intetsigende bok om angst. Noen ganger var angsten skremmende godt beskrevet, men det meste av boka ble litt for personlig til at jeg klarte å føle noe engasjement.