Sv: Om å undre seg
Interessant diskusjon.
Jeg oppfatter undrer meg over som sterkere enn at man bare legger merke til noe. Altså at man tenker over "hvorfor i all verden gjør han/hun det eller på den måten"? Jeg oppfatter det ikke nødvendigvis som fordømmende. Men kanskje som et synonymt til rart, altså at det ligger en liten vurdering i det. Nettopp derfor føler jeg at det er et for sterkt ord å bruke om folks valg av alkohol eller ikke. For det er ikke noe jeg vurderer på noen måte.
Jeg kan undre meg over en del folks politiske valg. Jeg undrer meg over en del prioriteringer de gjør. Eller en del valg de gjør i forhold til barneoppdragelse. Altså ting som jeg ikke synes det er noen grunn til å gjøre en stor diskusjon av, men som jeg kanskje mener at jeg selv gjør på en riktigere måte. 
Jeg har lest en del litteratur om coaching (ikke døm meg, jeg er et godt menneske for det). Og er glad i Susan Gjerdes begrep "positiv nysgjerrighet", altså det å ha et oppriktig ønske om å lære mer om et annet menneske, om hvordan det mennesket tenker og oppfører seg. Uten å legge noen føringer utfra hvordan man selv tenker og oppfører seg. Og jeg oppfatter meg selv som et positivt nysgjerrig menneske. I det legger jeg å være litt slik som et barn, men med noe mer diskresjon i forhold til hva jeg faktisk spør om eller synes at jeg har noen grunn til å ha en mening om. |