[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det er bruk og feilbruk.

Selv om en pasient bruker et legemiddel i samråd med lege, betyr ikke det at ikke vedkommende kan bli avhengig og at terapien kanskje ikke er optimal.

En lege er en lege, ikke allmektig, og vurderinger kan feile, være mangelfulle, og uoppdaterte. Alt for sjelden ser jeg at spesialister innen f.eks smerteproblematikk er involvert i smertebehandling, og alt for ofte startes behandlingsløp uten at pasienter har blitt undersøkt av andre enn egen fastlege. Dette til tross for at produsenter og myndigheter spesifikt har påført et "BØR STARTES AV..." i svært mange FK-tekster. Ikke et krav, men en svært sterk faglig oppfordring.

I de tilfellene hvor det hentes ut legemidler oftere enn det legens dosering skulle tilsi, må jo legemidlet kunne sies å bli brukt feil (hvis man da ikke deler ut til andre, som jo også skjer), og i mange tilfeller må legen til slutt sette restriksjon på hvor ofte noe kan hentes ut. I tillegg sier jo produsentene noe om dosering og varighet av behandling, og store avvik fra disse må vel også kunne sies å være "feilbruk" som bør begrunnes faglig og journalføres?

Min oppgave er ikke å straffe, men avdekke uforsvarlighet og feil. Det er derfor legemidler ekspederes på apotek, av farmasøyter, og ikke deles ut direkte på legenes kontor. Hvis det ligger faglige gode begrunnelser i bunn for behandling med f.eks vanedannende legemidler over lang tid (stor mengde), vil jeg anta at dette også kan forsvares og forklares i en eventuell avvikssak hos fylkeslegen. Pasienten er i fokus, også her.

Takk for grundig svar! Eg er ikkje ute etter å kverulere, men eg er interessert i desse problemstilingane. Og det er klart at det ikkje gagner pasienten å få eit misbrukproblem på toppen av andre helseproblem.