[Serafin]

Vi har to gutter i "rugger i en krok og kan ikke snakke" enden på skolen, ikke på B sitt trinn, men litt eldre. Eller, han ene snakker vel litt. Jeg ser de bare på SFO, og da tusler de rundt med sitt.
Han min er jo en skravlebøtte, men det er sjelden at han skravler om det som de andre er interesserte i å skravle om, og han fører strengt tatt ingen samtaler. Jeg ser nå at han trekker mer og mer alene, og kan godt ligge og rulle i "kassa" (en slik sofa med tre vegger rundt) alene og spise på bitesmykket sitt og være verdens lykkeligste med det. Men innimellom leker han med lego og sånn sammen med de andre.

Skolen vår er veldig på intergrering, og alle ungene har veldig tilhøringhet til klassen sin, samme pokker liksom. Og det er jo kjempebra. Men noen ganger får jeg litt vondt i hjertet mitt, sånn som når de dro med seg han som er mulithandicapet opp på julekonserten, han måtte sitte på fanget til en voksen, og hele ungen viste med hele kroppen at dette var skummelt og ikke et sted han ville være.
Og på samme julekonsert satt jeg også med vondt i magen, fordi at det ble så veldig tydelig at min guttunge ikke var som alle andre, der han sto oppe på scenen med øreklokker på, og ristet på hendene.
Men tanken er god - for all del. Men mange ganger føler jeg at det kanskje blir gjort fordi at man "skal" og en misforstått "men foreldrene vil nok se at deres barn også deltar" Og noen foreldre setter sikkert pris på det? Jeg kan jo bare snakke ut fra meg selv.