[Bomull]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg er agnostikar av den ekle grunn at eg har ei viss form for tru som eg ikkje klarer å rasjonalisere. Analytisk anlagt som eg er så har eg store problem med å tru systematisk når alle religionar har så store logiske bristar.

Eg har meir ei kjensle av "noko" som eg ikkje heilt veit kva er, og som ikkje (nødvendigvis) handlar om ein personifisert guddom.

Her er vel jeg også. Jeg tror mer på the big bang alt i alt og kjemi/fysikk, men jeg er også der at jeg ikke tør påstå hverken det ene eller det andre fordi det er så mye mellom himmel og jord vi ikke vet hva er eller kan identifisere med sikkerhet.

Jeg har ingen Gud, men jeg tror jo på at det er noe der, en kraft av noe slag. Det har nok blitt ekstra viktig for meg å tro at det finnes noe der selv om vi ikke ser det, etter at min far gikk bort.