[ElinM]

Jeg har nok en lik bakgrunn som deg Divine, på dette. Barnetro, frelste besteforeldre, osv. En opplevelse fra barndommen var veldig sterk, og den er noe av fundamentet mitt for litt av det jeg tror på i dag. Min mormor døde da jeg var 7-8 år gammel, og jeg var veldig lei meg og savnet henne. En dag, det var på sensommeren, ruslet jeg og farmor nedover jordene hjemme og vi snakket om dette. Da sa hun til meg at mormor var i himmelen, hadde det bra og at jeg en dag skulle få treffe henne igjen. På barnlig vis trodde jeg på det, slik var det, jeg skulle få treffe henne igjen. Hun var ikke borte for alltid. Det var som en tung bør ble løftet fra meg i det øyeblikket, sorgen forsvant og i stedet begynte jeg å se fram til å treffe henne igjen en gang i framtiden.

Som voksen er jeg langt mer rasjonell og kritisk til alt som har med tro å gjøre, men barnetroen min var nok såpass sterk, og denne opplevelsen gjorde såpass inntrykk at jeg har valgt å fortsette å tro på et liv etter døden. Det høres kanskje rart ut å si at man har valgt å tro på noe, men slik er det faktisk.

Jeg tror fortsatt på gud også. Dette er vel en skapende gud av noe slag. Denne guden er i en dimensjon over oss, som vi menneseker i dag ikke har evne og kunnskap til å vite noe om. All religion er dermed bare et forsøk fra menneskene på å forklare noe vi ikke har forutsetning for å forklare, det er et gudsbilde skapt av menneskene. Jeg mener til og med at det å forklare og tolke gud og fortelle andre hva som er er "riktig" tro, er å sette seg i guds sted, all den tid jeg tror at vi ikke forutsetninger til å vite noe om hva gud er. Gud er for meg noe som ikke kan forklares eller tokes eller analyseres, det kan bare føles og oppleves. Og det kan man gjøre hvor som helst. Religion er menneskets forsøk på å forklare noe vi ikke forstår, all religion er derfor et menneskeskapt bilde som bygger på kultur og tradisjon og hva som er formålet med religionen. Religion er derfor kultur, et "språk", og ingen religion er mer riktig eller feil enn andre. Siden jeg er oppvokst i den kristne kulturen er det helt greit for meg å forholde meg til den. Det er som sagt kulturelt, ikke religiøst. Det er også greit å gå i kirka, selv om jeg mener at forkynnelse er meningsløst i mitt gudsbilde. I min kultur og tradisjon er kirka det stedet der man søker kontakt med gud og kjenner på det guddommelige. Det får jeg gjennom å kjenne på stemningen i kirka.

Ja, og så slår jo min barndomstro inn. Den kristne guden er jo tilgivende, og han vet at mennesket ikke er ufeilbart, så hvis det skulle ha seg slik at jeg tar feil, satser jeg på å bli tilgitt ...