[Bomull]

Jeg har også troen om liv etter døden og at vi skal møtes igjen. Det har jeg vel hatt hele livet. Jeg er vokst opp i et kristent hjem, men foreldrene mine var ikke aktivt religiøse. Vi gikk ikke i kirken eller i noen meninghet, men hvis vi snakket om religion var ikke min far i tvil om at Gud finnes. Jeg hadde dessuten ofte fornemmelsen av at noen gikk bak meg da jeg var liten, jeg har fornemmelsen fortsatt, og ble skremt av det. Helt til den dagen da mamma så fint forklarte det som at det er bestemor osv. som passer på meg selv om de ikke er her med oss. Så det har jeg alltid tenkt siden, og da MÅ de jo finne her en plass med oss. Eller som den gangen jeg lå og sov, og min far kom inn for å se at alt var ok før han la seg, og jeg snakket til han om damen i døren, i lyset. Bekrev henne ganske detaljert og jeg beskrev i følge pappa hans egen mor, hvis jeg aldri har møtt ettersom hun døde før jeg ble født. Jeg husker det også, silhouetten av damen som står der i et ganske sterkt lys. Jeg har nok som sådan en barnetro i meg fortsatt.

Min mann, som kommer fra en svært religiøs familie på begge sider, mistet all tro den dagen faren hans døde. Da var han 9 år. Ferdig.