[Harriet Vane]

Jeg er ikke et troende menneske, men jeg er et veldig takknemlig menneske som lett lar meg begeistre og føle ærefrykt av alt det vidunderlige i naturen, fra de minste blomster til menneskekroppen og ikke minst det finmaskede samspillet mellom alt som lever. Jeg kan godt forstå at folk har brukt naturen til å bekrefte at det finnes en Gud. Det er jo så utrolig flott alt sammen.

Jeg tror ikke på Gud, men jeg har behov for litt solide markeringer av ritualer og overganger, så jeg liker å bruke kirken til den slags. Jeg er oppvokst et sted der prester var rause og lite fordømmende og Gud er en grei kar, så denne mystiske pubertale trassen mot kirken som jeg særlig merker her på vestlandet blant innbitte HEF'ere er veldig fremmed for meg. Ingen er spesielt uttalt religiøse der jeg kommer fra og ingen er spesielt trassigsinte antireligiøse heller. Jeg tror egentlig ikke jeg har møtt noen som er mer religiøse enn HEF'ere fra bedehusbygder.

Jeg er gift med en som er troende. Han er allikevel dypt forankret i vitenskapelig tradisjon. Han bruker troen som et kompass for oppførsel (respekt for andre og for skaperverket), ikke som fordømmelse eller selvgodhet.