[Candy Darling]

Jeg kan jo si hva jeg savner fra troen. Jeg har aldri vært fatalist og trøstet meg med at alt er guds vilje og en del av en plan jeg ikke har nok kunnskap om til å skjønne. (Digresjon: jeg tror ikke man må være hverken dum eller svak for å tro det heller, det handler om hva man henter trøst fra. Noen trøster seg med at det finnes en plan, noen med at folk vil deg til slutt vel, noen med at in the long run, we're all dead.)

Det jeg savner (innimellom), er den overbevisningen om at noen bryr seg om at det går bra. At noen lytter og ønsker meg det beste, som jeg var helt trygg på i en fase av livet mitt.

Men, som Esme, finner jeg jo også en enorm befrielse i ateismen. Det er et lett valg for meg, og jeg har det mye bedre.