[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

I noen tilfeller føler jeg nesten at jeg må dysse ned følelsene for dyra, for folk skjønner det ikke. Herregud, en fugl liksom...

Men jeg er glad i dyr. Alle dyr. Og når et dyr har bodd her i 11 år, så savner jeg han når han er borte. Selv om det bare var en fugl.

Ja, skjønner følelsen.
Glemmer ikke da mannen ringte meg på jobb og sa at de måtte avlive marsvingutten vår på 5 år.
Jeg klarte nesten ikke å prate, og fikk frem "kunne du ikke vente til jeg var ferdig på jobb..hulk .. snufs!"
Jeg måtte sette meg på pauserommet en stund.
Da jeg kom hjem satt det to barn og en voksen mann i stua med rødsprengte tårevåte øyne.
Så ja, man blir knyttet til små dyr også.
Og 11 år er jo veldig mange år, det er et lite liv, klart det er trist!