[Billa]

Jeg tror jeg aldri noensinne kommer til å føle at noe blir heeeelt riktig. Dvs, inkludere alle har vi alltid gjort, så DER har jeg god samvittighet.

Men, dette med store eller små bursdager? Vi har outsourca en del bursdager. Til bowling, lekeland, badeland, vitensenter osv. Stort sett sammen med flere, men også alene. Jeg VET at det oppfattes som dyrt av enkelte, for dyrt, men for meg er det mer overkommelig med 20 barn til et opplegg i det lokale vitensenteret, enn å få til 20 barn hjemme i en hektisk hverdag. Jeg jobber for mye, for lenge og for intenst, til at jeg føler jeg har overskudd til å lage en OK hjemmebursdag en allerede hektisk junimåned. Det krever litt det også?

Storesøster har de siste årene valgt å ha bursdagen hjemme, og det har gått greit. Ikke mer enn 10 jenter i klassen, og mer "sit down" enn tidligere. Vi har hatt klassebursdag hele barneskolen, og vil ha det for Lillebror også.

Jeg er misunnelig på de barna som har hjemmebursdag med pølsebod og klovnepappa. DET er liksom det maksimale scenarioet for meg... Så blir jeg jo litt oppgitt, når det JEG føler er second best, oppleves som "pengejag" fra andre foreldre. Er ikke det viktigste at alle er med, tenker jeg, så kan man vel heller leve med at noen feirer supre bursdager på hjemmebane med leker og film, og at andre spanderer en bowlingrunde og pizza. Mine har ALDRI gitt uttrykk for annet enn at de har kost seg, uansett hvor dagen har blitt feiret