[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg er overhodet ingen sint HEF'er, men jeg har en motvilje og et slags sinne mot kirken fordi jeg på et tidspunkt følte meg veldig lurt. Jeg går i bryllup og synger kristne sanger og sånt, men jeg syns alltid det føles helt feil for meg. Jeg tror det er fordi det gikk så sakte opp for meg at det faktisk var en mulighet for meg, personlig, å ikke tro på Gud. Jeg vokste opp med en barnetro som kom mye innenfra meg selv og fra at jeg deltok på endel kristne fritidsaktiviteter (fordi alle andre gjorde det) der det kristne budskapet ble presentert som sannheten. Hvis jeg spurte noen rundt meg var det bare unnvikende svar selv om jeg ikke vokste opp i et religiøst hjem, så jeg trodde alltid at det var riktig å tro. Helt til jeg var nesten voksen og opplevde at det var helt greit og helt uten konsekvenser å innrømme for seg selv og andre at man ikke trodde på Gud. Da følte jeg meg så dum og så ført bak lyset av at jeg ikke hadde forstått at det kunne være sånn også og at det var helt greit. Og plutselig så ble alt som har med kristendom og kristentro å gjøre så grunnleggende feil og den følelsen av å hykle når man sto i en kirke ble veldig sterk.

Sånn for å belyse litt hvorfor det kan komme fra at man rett og slett fremstår som sint og humørløs.