[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er enig, som helt avklart ateist som ikke har noe som helst mot å være i kirken, eller delta i religiøse ritualer (jeg ser jo at mange finner glede i det,mog hey, alt som gjør folk glade er jo bra) så forundres jeg over en del som sier at de er ikke-religiøse humanetikere eller ateister som er skikkelig sinte. Nekter å delta i kirkeritualer om det er i familien og kan ikke synge gamle kristne sangee og sånt i kor. Virkelig pussige greier.

Jeg har skikkelig trua på folk jeg, mennesker er i stand til å gjøre stor godhet mot hverandre, og jeg ser det som det som skiller oss ut fra andre arter. Menneskeheten gjør onde ting også, men mest godt. Verden blir faktisk bedre for hvert år som går. Og jeg ser på det som en del av å være menneske, en egenskap som ligger intrinsisk i oss. Ikke noe som ligger utenfor.

Jeg oppfatter en del ateister som ganske troende på at de har rett og alle andre feil.På samme måte som religiøse kan være det. Og da blir det for meg like predikerende som religion. For meg (som agnostiker veldig tippende mot ateist) så handler det om å tro vs å ikke tro og noe helt annet enn vitenskap.

Jeg undres over at folk kan tro, men jeg kjenner veldig mange oppegående mennesker som tror, og det ville ikke ramlet meg inn i halvsøvne å tenke at de er mindre reflekterte enn meg.

Jeg har ingen problemer med å sende ungene mine i kirka, og det er overhode ingen krise om de skulle bli troende (selv om jeg håper de holder deg langt unna ekstreme varianter av tro).

Tro er personlig. Noe man gjør eller ikke gjør. Ikke noe man kan velge selv.


Jeg er vokst opp i en kristen familie, dog ikke veldig praktiserende. Jeg har aldri trodd selv, og har hatt mange engasjerte diskusjoner i oppveksten med ei venninne som er pinsevenn. Religion er interessant. Men jeg savner ikke å tro selv..