[Toffskij]

1. P.D. James: Cover Her Face
Stram og behersket krim satt i et overraskende gammeldags England tidlig på 60-tallet. Noe kunstig intrige, men man må jo elske Adam Dalgliesh.

2. P.D. James: A Mind to Murder
Og der! var jeg lei av P.D. James. Det blir for kjølig, og hun forakter persongalleriet sitt for mye (og Dalgliesh forakter seg selv).

3. Kate Atkinson: Life After Life
Jeg var skeptisk til Groundhog Day-premisset her, men ble raskt fullstendig frelst. Ursula Todds mange helt plausible liv blir den nydeligste katalog over et (tross alt) lite sett av de uendelig mange permutasjonene som er mulige ut fra de forutsetningene hver av oss får utdelt, de menneskene vi møter. Og så er det en storartet krigsroman. Og morsom!

4. Erlend Loe: Naiv. Super
Noen av oss trenger bare 19 år eller så før de er villige til å lese skamroste norske romaner. (Dere skal se jeg leser Knausgårds første om bare fem år eller så.) Og den er jo morsom. Og enerverende. (Med vilje, antar jeg.)

5. Kate Atkinson: Case Histories
Atkinson får absolutt brukt hangen til struktur og livaktig persongalleri til sin fordel i krimsjangeren.

6. Kate Atkinson: One Good Turn
Direkte videre på neste Jackson Brodie, en intrikat struktur av historier inni historier om masse veldig uglamorøse folk som blir skuffet av livet på daglig basis.

7. Anne Frank: Diary of a Young Girl
(Den nyere, usensurerte utgaven.) Jeg hadde faktisk ikke lest den før, kanskje fordi jeg tenkte at den ville være så dyster. Men det er jo Annes muntre, tilpasningsdyktige og temperamentsfulle normalitet som har fått boka til å skinne alle disse årene.

8. Kate Atkinson: When Will There Be Good News?
Dette er min favoritt i Jackson Brodie-serien så langt – jeg elsker Jacksons dryppende sarkastiske skotske motstykke Louise Monroe, og ikke minst hvordan disse to fundamentalt skadeskutte personene har en egen evne til å se bare andre tilsvarende skadeskutte folk som har fått blåst digre hull i livet sitt og prøver å bygge rundt dem.