[Marla Singer]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men hvorfor mener dere det er lite han kan gjøre med det? Er ikke det bare noe han forteller seg selv?

Det kan selvsagt delvis være noe han forteller seg selv, og en følge av en veik personlighet. Men jeg synes relasjonsdynamikken er det mest interessante her. Det overrasker meg litt at mange ser ut til å se bort ifra det mellommenneskelige som vanskeliggjør situasjonen her, men samtidig leser jeg jo at flere av dere nok tolker spesielt Edith annerledes enn det jeg gjør. Min oppfatning av Edith som alvorlig forstyrret er et premiss for hvordan jeg betrakter Stoners situasjon.

I dette perspektivet har Stoner en destruktiv relasjon til sin nærmeste, som i praksis er en ganske slem person. Det er vanlig at det er vanskelig å gjøre "de rette tingene" og "sette foten ned" i slike omgivelser. Man prøver litt mer, håper at det skal bli bedre, man gir den andre nye sjanser. Man prøver å dekke over, kanskje legger man skylden på seg selv. I Stoners tilfelle ville det å gjøre tydelig motstand innebære en risiko for at Edith ville tatt med seg Grace og dratt. Jeg tror det kan ligge endel (om enn hjelpesløs) omsorg i å unngå at Grace kun fikk den ene ekstremt ustabile voksenpersonen å forholde seg til. Det tror jeg kunne skadet henne enda mer enn slik det likevel ble.

Jeg lurer på om man ville tenkt det samme om Stoners passivitet om rollene ble byttet om slik at det var kvinnen som levde med en ustabil og slem mann. Ville man vært like kritisk til en kvinne som satt fast i et destruktivt forhold uten å komme seg ut; "hvorfor gikk du ikke bare?", "hvorfor satte du ikke foten ned?"?

Min oppfatning av at Stoner i praksis kan ha opplevd å ha lite handlingsrom er altså basert på denne tolkningen av situasjonen, hvor jeg tillegger situasjonsfaktorene kanskje enda mer påvirkningskraft enn personfaktorene. Det betyr på ingen måte at jeg mener at han håndterte problemene sine på en forbilledlig måte, men mitt poeng er også at det er sjelden man gjør forbilledlige ting i virkeligheten. Det er noe av bakgrunnen for at jeg ikke synes han er en komplett dust, men derimot oppfatter denne ganske dype sårheten, som nok er årsaken til at jeg virkelig elsket boka.