[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Noe annet jeg har lagt merke til, er at det er så utrolig mange voksne, oppegående damer som snakker om det tredje eller fjerde barnet som en "overraskelse." Jeg skjønner at en graviditet er en overraskelse om man har brukt prevensjon, men dersom man ikke har vært overvettes nøye med prevensjonen (noe som gjelder for 90 % av dem) kan det da ikke være en "overraskelse" at man på et eller annet tidspunkt blir gravid? Kan man ikke bare si at man ønsket seg et barn til, da? Sist jeg sjekket, hadde man lov til å få så mange barn man ville i Norge. Jeg tenker at dette også er en del av "det bare skjedde"-pakka som vi liker å lulle oss inn i.

Jeg funderte over det samme for noen år siden når det gjaldt å få barn det kanskje tilsynelatende ikke var helt rasjonelt/fornuftig å få, mor var arbeidsledig, far var student, de hadde to fra før, pluss at han hadde en fra tidligere forhold, de bodde i en leid totroms og det var ikke utsikt til noe som helst vettug på en god stund, når man da får barn, samme hvor ønsket og planlagt, så er det kanskje - for å slippe fornuftens og rasjonalitetens hoderisting og hevede øyenbryn å gjøre seg til offer for omstendighetene.
Mange får jo "skal dere befolke verden alene" meldinger hvis de får mer enn to, eller "dere er altfor gamle" når de har passert 35 eller "det er altfor langt i mellom", og da er det kanskje greit å beskylde skjæbnen, fremfor å ta ansvar og si: Vi ville ha en til og det fikk vi. Men overraskelser forekommer jo -faktisk - på dette feltet, da. Vi får gi noen av dem den.

(Jeg må si jeg ble veldig overrasket da jeg ble gravid igjen etter nummer 2, siden flere nasjonale fertiliteseksperter mente det var en snøballs sjans i helvete. Jeg mistet og valgte med åpne øyne å fortsette uten prevensjon for å se om vi kunne få nummer 3 og det gjorde vi.