[My]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, jeg mener ikke at man skal skrive dialekt, men for meg er det svært unaturlig å skrive nynorsk, jeg snakker ikke noe som er i nærheten av å likne (selv om målentusiaster påstår at Oslo indre øst-sosiolekta er bare sååå lik ). Jeg tror jeg hadde hatt en svært negativ opplevelse av å måtte bytte målform. Kanskje ikke så tidlig som i første klasse, men etter tredje definitivt. Jeg har lest og skrevet fra jeg var fire år, og har bodd flere ulike steder uten å tilpasse dialekten min en smule en gang. Det handler jo om hva man er vant til å lese og skrive fra før av også.

Ja, sannsynligvis. Jeg hadde jo også lest og skrevet siden jeg var 3,5, men for meg var det i alle fall ikke noe stort problem å bytte etter fjerdeklasse, men jeg snakket som sagt ei dialekt som har elementer fra begge målformer da (tilpasset heller ikke dialekt der jeg flyttet). Også hadde jeg nok sikkert lest noen nynorske bøker også, og en del barne-TV og teksting på TV var også nynorsk, så helt fremmed var det vel ikke.

Jeg skiftet forresten frivillig. Min storesøster som begynte i 8.klasse fortsatte med bokmål, hun hadde såpass kort tid igjen av skolen. Min lillesøster begynte i 2.klasse, så det var ganske opplagt at hun skulle skifte, siden det var grenser for hvor langt hun var kommet med rettskrivinga uansett. Jeg tenkte at jeg hadde såpass mange år igjen (5 år) på grunnskolen at det ville være tungvindt å skrive en annen målform enn klassekameratene, i tillegg til at jeg syntes det var spennende å lære noe nytt. Så jeg valgte selv å skifte. Kanskje derfor det gikk greit også, fordi jeg valgte det selv og bestemte meg for at det skulle gå bedre enn de andre i klassa forventet ( ), og ikke hadde en negativ forestilling om tvang. Som det meste i livet handler det vel først og fremst om innstilling.

På videregående gikk jeg over til bokmål som hovedmål igjen, men så fikk jeg da også 6 i sidemålskarakter, både standpunkt og på eksamen.